NRK Meny
Kommentar

Kan ny status redde totstatsløsningen?

Til nå har palestinerne hatt observatørstatus i FN, fra i morgen vil de ha status som observatørstat. Det er et forsøk på å redde tostatsløsningen, men Israel beholder i praksis vetomakten, skriver Gro Holm, utenrikskommentator i NRK.

Mahmoud Abbas i FN

Palestinernes president Mahmoud Abbas på besøk hos FN i 2011. Fra i morgen av kan palestinerne få status som observatørstat i organisasjonen.

Foto: EMMANUEL DUNAND / Afp

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen har hatt observatørstatus i FN siden 1974. Palestinske ledere har hatt talerett i Hovedforsamlingen, og palestinerne har kunnet støtte andres forslag i denne forsamlingen.

Heretter vil palestinerne ha status som observatørstat, riktignok uten stemmerett. Men her er ordet «stat» det viktigste, ettersom forsøkene på å forhandle fram en tostatsløsning med Israel så langt har mislyktes.

I praksis ligger det politisk sett mest eksplosive i muligheten til å klage Israel inn for Den internasjonale straffedomstolen i Haag, ICC.

Går det som palestinerne håper i morgen, vil om lag 150 land stemme for oppgraderingen, blant dem Norge, Danmark, Spania og flere vestlige land. Formelt kan palestinerne heretter fremme egne forslag i Hovedforsamlingen og forsamlingens underorganer.

I praksis ligger det politisk sett mest eksplosive i muligheten til å klage Israel inn for Den internasjonale straffedomstolen i Haag, ICC.

Palestinerne kan for eksempel anklage Israel for brudd på den fjerde Genèvekonvensjonene av 1949, som blant annet begrenser anledningen til tvangsforflytning av sivile i okkuperte områder.

Men i første omgang ønsker ikke sjefen for de palestinske selvstyremyndighetene, president Mahmoud Abbas, å gjøre bruk av straffedomstolen. Han håper i det lengste det skal være nok at muligheten er der som ris bak speilet.

Hva vil palestinerne oppnå?

De siste årene har de palestinske selvstyremyndighetene gjort store framskritt når det gjelder å legge grunnlaget for en framtidig stat.

Under statsminister Salam Fayyads ledelse ble staten bygget nedenfra og opp, med hovedvekt på infrastruktur, sikkerhet og økonomiske og politiske institusjoner.

Alt skulle gjøres klart for en tostatsløsning. Men samtidig stoppet den politiske prosessen som skulle sikre et selvstendig Palestina helt opp.

President Obama gav alt høsten 2009 opp sitt krav om at Israel måtte stanse nye bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem for å komme i gang med forhandlinger.

Morgendagens vedtak i Hovedforsamlingen er derfor reserveløsningen, det de maksimalt kan oppnå i dagens situasjon.

For den palestinske ledelsen ble det samtidig politisk umulig å kreve noe mindre enn frys som utgangspunkt for forhandlinger.

Siden har det ikke skjedd noe. Israel rikker seg ikke, uten at de trenger å frykte konsekvensene. Palestinernes forsøk på å få FNs sikkerhetsråd til å støtte palestinsk FN-medlemskap kom aldri så langt som til Sikkerhetsrådets dagsorden.

Morgendagens vedtak i Hovedforsamlingen er derfor reserveløsningen, det de maksimalt kan oppnå i dagens situasjon.

Som observatørstat kan de med større politisk tyngde kreve at USA, EU og andre mektige aktører gjør noe for at denne staten skal bli virkelighet, det vil si å legge press på Israel for å gjenoppta forhandlingene om en tostatsløsning.

Det er også et pluss at lederen for Hamas støtter framstøtet overfor FN. Det gjorde han ikke sist.

Dermed står over 90 prosent av palestinerne bak initiativet. Likevel vurderer både Storbritannia og Tyskland å stemme mot oppgraderingen i status. Paradokset er åpenbart. Som utenriksminister Barth Eide presist sa i et intervju tidligere i dag, «det er vanskelig å stemme mot noe man egentlig er for».

Norsk støtte

Norge gikk lenger enn USA og EU-landene da regjeringen valgte å støtte forsøkene på å få til en palestinske samlingsregjeringen i 2006, selv om Hamas også var representert i denne regjeringen.

Denne regjeringen har konsekvent støttet byggingen av palestinske institusjoner, men nølte da palestinerne ville be om FN-medlemskap i fjor.

– Det er viktig å se teksten, sa daværende utenriksminister Støre gjentatte ganger. Palestinernes status kom aldri til realitetsbehandling i fjor. Det er både logisk og riktig at regjeringen nå i år velger å støtte det palestinske initiativet.

Israelske og amerikanske sanksjoner

Da palestinerne ble opptatt som medlemmer av UNESCO i fjor høst, svart USA og Israel med å stanse utbetalingene til FN-organisasjonen.

«Alle» snakker om det, at tostatsløsningen er død, eller veldig snart vil være det.

I høst har den amerikanske Kongressen holdt tilbake om lag 200 millioner dollar til de palestinske selvstyremyndighetene som straff for at den palestinske ledelsen planla å søke om oppgradert FN-status.

Israel truer nå med å holde tilbake skattepenger de har samlet inn på Vestbredden og i Gaza, slik de gjorde etter UNESCO-medlemskapet.

Det dreier seg om 120–150 millioner dollar i måneden, og pengene er helt avgjørende for driften av palestinsk politi, palestinske skoler og sykehus.

President Abbas risikerer altså store økonomiske problemer i månedene framover som følge av den nye statusen i FN. Likevel mener en samlet palestinsk ledelse at det er verdt risikoen.

Tostatsløsningen død?

«Alle» snakker om det, at tostatsløsningen er død, eller veldig snart vil være det.

President Reuven Rivlin i den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, sa så sent som 28. Oktober at det ikke er rom for noen tostatsløsning.

Israel fortsetter uavbrutt med okkupasjon av palestinske hjem i Øst-Jerusalem og nye områder på Vestbredden.

De mest uforsonlige på begge sider har vind i seilene, enten det er Hamas blant palestinerne eller folk til høyre for statsminister Netanyahu på israelsk side.

Norge leder Giverlandsgruppen for palestinerne (AHLC), men selv der mumles det om at vi kanskje er med på å finansiere oppbyggingen av en stat som er dødfødt.

For øyeblikket minner kimene til denne statsdannelsen mer om apartheidtidens bantustans i Sør-Afrika enn om en stat der myndighetene har kontroll over et sammenhengende territorium.

Det er mer som tyder på at det ikke blir noen tostatsløsning enn det motsatte. Men hadde jeg vært palestiner, hadde jeg heller ikke våget å oppgi håpet.

Konflikten mellom Israel og palestinerne er asymmetrisk. Ikke bare er den israelske militærmakten overlegen, men Israel bestemmer også i stor grad hvor og når palestinerne får lov til å bevege seg, hvor de ikke får bo og jobbe og hvilke varer de kan få kjøpt.

Dessuten står Israel for skatteinnkrevingen i de palestinske områdene på Gaza og Vestbredden. Denne skatten truer de nå med å la være å overføre til De palestinske selvstyremyndighetene.