Tornenes leir

Arbeiderpartiet øker oppslutningen og ser 20-tallet for første gang siden junimålingen vår i fjor, når velgerne spørres om stortingsvalg.

På kommunevalgsmålingen får partiet lavere støtte enn sist, men ser fortsatt ut til å gjøre det bedre lokalt enn nasjonalt.

Begge endringer er innenfor feilmarginene, og gir derfor ingen statistisk sikker endring fra forrige måned.

20-tallet ved stortingsvalg er likevel noe å ta med seg inn i en landsmøte-uke for et hardt prøvet parti.

Et landsmøte skal være en boost og vitamininnsprøytning og gi grasrota håp og tro. Sånn sett er dette bra. Selv om 20-tallet også kan gi «tidenes dårligste kommunevalg» for partiet.

Mer om målingene:

• Ap har fortsatt lav lojalitet og en høy andel usikre velgere. 59 prosent av dem som stemte Ap ved sist stortingsvalg ville gjort det samme nå. 20 prosent vet ikke hva de ville stemt på.
• Høyre får årsbeste og nærmer seg 30 prosent også ved spørsmål om kommunestyrevalg.
• MDG får bare 5 prosent oppslutning, det laveste så langt i år ved spørsmål om kommunestyrevalg.
• Senterpartiet gjør det dårligere enn de to foregående målingene ved spørsmål om kommunestyrevalg.

Arbeiderpartiets problem er at det er andre ting enn et 20-tall på Dagsrevyen folk fester seg ved. Det kan partiet takke seg selv for.

Partileder og statsminister Jonas Gahr Støre fnøs av spørsmål og premiss da han ble spurt om Ap var mestere på selvskading.

Har makt og brukte den

Spørsmålet tvang seg frem etter en langhelg hvor det ble klart at Helga Pedersen ikke ville gå til kamp mot partisekretær Kjersti Stenseng om det viktige vervet.

• Søndag ville ikke Pedersen si om Støre hadde «bedt» om at hun skulle droppe sitt kandidatur, da hun kunngjorde til Tv2 at hun ikke ville stille til valg. Det var likevel åpenbart at noen hadde snakket sammen, som man gjerne sier om Arbeiderpartiets prosesser utenfor møterom.
• Mandag innrømmet Støre åpent at han hadde tatt opp telefonen og ringt Tanas ordfører, men ikke bedt henne om ikke å stille til noe. Samtalen bidro til min beslutning, sa Helga Pedersen. I sin 1. mai tale sa Pedersen at Ap må erkjenne at partiet er i krise, i følge Tv2.. Det var ikke Støre enig i da Tv2 ba om en kommentar.
• Tirsdag understreket Pedersen at grunnlaget for tillitsfullt og godt samarbeid med sentrale miljøer i Arbeiderpartiet, ikke er til stede. Hun ville i Politisk Kvarter ikke svare «ja» på spørsmålet om Støre er rette leder for Ap, men sier «det ikke er opp til henne å avgjøre».
• Så gjentok Støre at han tok kontakt med Pedersen for å avdekke om hun stilte til valg, uten å be henne om det ene eller andre.
• Pedersen skriver så på Facebook at signalet fra Støre var «veldig klart».

Kort oppsummert: Støre har makt, og forrige uke brukte han den. Han signaliserte åpenbart at Pedersen ikke burde stille, på en måte som fikk henne til å endre standpunkt. Slikt maktapparatet i Ap har gjort i tiår før ham. Slik han selv ikke alltid har gjort, kanskje med unntak av tiden rundt Giskes avgang.

Støre har nå med større og mindre hint underveis, fått en Ap-ledelse han selv tror på:

Til helgen velges Tonje Brenna og Jan Christian Vestre som nye nestledere, Kjersti Stenseng fortsetter som partisekretær.

Noen vil kalle det lederskap. Andre vil kalle det utidig innblanding.

Det skyldes langt på vei to forhold ved Støres egen vei til denne makten: Han arvet makten, han kjempet i liten grad enn mange for den selv. Det var aldri en fløy i partiet som lobbet for Støre, heiet han frem og tok kamper for ham. Han ble klappet inn. Suverent i solskinn, risikabelt i regnvær.

Det er betegnende at Støre selv tar telefonen til Pedersen, det er han som må være aktiv aktør.

I Stoltenbergs dager var dette annerledes, for å si det forsiktig. Og maktbruken var ikke nødvendigvis mindre ved behov.

Trenger general, ikke sekretær

Arbeiderpartiets partisekretær velges på landsmøte av medlemmene i partiet, anbefalt av en valgkomité. Mange andre partier har ansatt generalsekretær, utlyst på Finn, ansatt av sentralstyre.

Uansett tittel og forankring: Aps partiorganisasjon trenger en general. En som er grasrotas og organisasjonsapparatets fremste og ubestridte. En som løfter lokale bekymringer og forventninger til stortingsgruppe og regjeringsapparat. En som orkestrerer valgkampapparat, leder partikontor og holder orden. En Sjef som gjør alt en statsminister ikke får tid til.

I Pedersens resonnement om at hun selv ikke ville hatt tillit og mulighet til dette i et delt parti, ligger det en dårlig skjult beskjed om at Stenseng heller ikke har det.

Noen vil mene det beste ville vært om Stenseng i god tid før landsmøtet selv trakk seg og lot partiet finne en arvtaker.

En alternativ kandidat til Aps nest viktigste posisjon, var derimot vanskelig å se før Pedersen «fem på tolv» kunngjorde at hun var kandidat.

Det satte i gang et intenst kabalmysterium i Aps valgkomite det siste døgnet før de ble såkalt enige.

Nord-Norge kom i spill, men ble holdt i sjakk av at hver valgkrets fikk sin person inn. De som ville fornye fikk to nye nestledere. Oslo fikk inn Vestre og beholdt Raymond Johansen. De som er mot Hadia Tajik fikk viljen sin. De som ville frede Stenseng fikk viljen sin.

Dette skjøre byggverket ville slått sprekker dersom Pedersen lot seg foreslå på nytt på landsmøtet.

De andre posisjonene ville også komme i spill. Mange delegater ville hatt flere aksjer i denne helheten. De kunne kanskje vunnet Pedersen, men tapt noe annet de var for, eller fått noe de var mot.

Derfor får vi tro Pedersens reelle støtte i salen var vanskeligere å kartlegge enn hun selv gir uttrykk for.

Gamle skiller, blir som nye

Det interessante med den skjøre enigheten og fløyene som holder den i sjakk, er likevel dette:

Mange av skillelinjene tegner konturene av et bilde vi har sett før:

Mange av dem som støttet daværende nestleder Hadia Tajiks rolle og håndtering av Metoo-varslene tilbake i 2017/2018 er nå blant dem som ønsker mest mulig fornyelse av ledelsen (som jo består av dem som håndterte varslene) og særlig er opptatt av Stensengs rolle.

Mange av dem som var svært kritiske til Tajiks rolle og/eller mener saken mot nestleder Trond Giske ikke lenger er til hinder for en ny start for ham, vil nå frede Stenseng, stoppe Tajik.

Til dels følger dette også noen geografiske mønstre.

Svært mange vil ha sine meninger om toppvervene fullstendig løsrevet fra den fem år gamle MeToo-saken.

Likevel: Arbeiderpartiet er ikke fullt ut ferdig med sakskomplekset. Konfliktlinjene lever videre, selv om Støre selv nok har lukket boken og er mer enn klar for å se fremover.

Kanskje er det også nettopp derfor Støre er opptatt av å få inn en helt ny generasjon i Aps ledelse.

Fornyelsen og påfyll av folk som har bred erfaring fra politikkens eliteserie er viktig for partiet. Det er også viktig at Støre i enda større grad enn Stoltenberg gjør denne fremtidsrettede organisatoriske jobben for sin etterfølger. Uansett hvor raskt den tittelen er ledig.

Akkurat nå er det mer skarpe torner enn full blomst når man ser på den blomsterkvasten som samles til landsmøte om mindre enn 50 timer. Innen den tid skal nok enda flere snakke sammen.