Tornefull ferd til statsministerboligen

Erna Solberg tok de fleste på senga da hun mandag morgen varslet at hun vil fortsette som Høyre-leder og statsministerkandidat.

Kommentatorer og politiske motstandere flest har i flere måneder spådd og ment at hun skulle trekke seg. Hva folk flest har ment, er nok mer delt.

Med denne overraskende avklaringen tar hun igjen tilbake kontrollen over sin framtid, men gjør seg også mer sårbar for kritikk om at hun ikke tar sine egne feilgrep nok på alvor.

Et vandrende framtidsseminar

Åtte uker i en slags åpen tenkeboks der hun foran alles øyne har bedrevet en slags «skal, skal ikke-vurdering», har vært mot normalt slik vi kjenner Erna Solberg.

Men i denne saken har hun lagt for dagen tvil, både om egen motivasjon og om tilliten til henne kan bygges opp igjen. Men det er grenser for hvor lenge partiet kan være i limbo. For hver dag som går vil hun og partiet tape autoritet. Selv ikke et så harmonisk parti som Høyre tåler å være lederløst i praksis.

Erna Solberg er ikke kjent for å gi opp lett. Det spesielle med denne saken, er hvor personlig dette er for henne. Den griper langt inn i familielivet, og har til og med frambrakt mer eller mindre velmente råd om at hun må skille seg for å kunne fortsette.

Derfor har mange vært usikre på om Solberg også denne gang ville gjøre som hun stort sett alltid har gjort: «Keep calm and carry on»

Humper i veien, skjær i sjøen

For saken har gitt henne en solid ripe i lakken. Og alle hindre er slett ikke ryddet av veien.

Mange politikere og maktpersoner som har reist seg igjen etter en eller annen skandale, beskriver en form for svekkelse. At saken alltid forfølger dem og gjør dem mindre effektive i politikerrollen.

Dessuten er ikke saken behandlet i kontrollkomiteen. Det er fortsatt spenning knyttet til hvor hard kritikken mot Solberg blir. Særlig interessant er det hvor Venstre, Frp og KrF legger seg.

Selv om Stortinget bare kan vedta mistillit mot sittende statsråder, har flere jobbet for at det skal stilles et slags hypotetisk mistillitsforslag mot Solberg. Venstre holder fast på at de ikke tar strategiske hensyn.

Skal Solberg bli de borgerlige partienes statsministerkandidat, må hun være en samlende figur på hele den politiske høyresiden. Selv om de tre partilederne har vært forsiktige i sine kommentarer, har det kommet kritiske drypp fra mer perifere partifolk.

Men når alt kommer til alt er sannsynligvis også de borgerlige partiene mer opptatt av meningsmålinger og mulig valgseier enn av Solbergs politiske ansvar.

Solbergs svake punkt

I Solbergs tilfelle er det ektemannen som er hennes virkelige akilleshæl. Selv om Økokrim slo fast at det ikke var tegn til innsidehandel, vil fortsatt Sindre Finnes følges med argusøyne. Media vil fortsatt grave. Politiske motstandere vil peke på ham som en mulig sikkerhetsrisiko. Hvem vet hva som kan dukke opp.

Det er likevel en risiko som Solberg, hennes nærmeste og ikke minst partiet Høyre er villig til å leve med.

De må derfor mene at det er langt flere plusser enn minuser for Solberg nå.

Hun har høy tillit i Høyre

Selv om to måneder med Solberg og Finnes på grillen har slitt på tålmodigheten, mener det store flertallet i partiet at hun er den beste til å lede Høyre mot et nytt valg.

Hun lever godt på å ha mye tillit oppspart i banken gjennom mange år. Dessuten er partiet fullt av glade, nyvalgte ordførere som vet hvem de har å takke for at partiet gjorde et svært godt kommunevalg.

De gode meningsmålingene tas til inntekt for at saken ikke har svekket partiet nevneverdig. En ekstra fjær i hatten er at Solberg fortsatt har ørlite mer tillit enn Støre på NRKs siste statsministermåling.

Hun er fortsatt valgbar

Høyre ville ikke satset på Solberg som leder dersom de ikke trodde at velgerne ville tilgi. Det handler om at Solberg har en svært sterk posisjon ute hos velgerne. Selv om den er svekket, skal det mye til å bygge opp tilsvarende posisjon som hun har.

Dessuten påvirker politiske feil og skandaler velgerne mye mindre enn vi gjerne tror. Det er lite i forskningen som tyder på at partier blir varig svekket av skandaler. Velgerne har dårligere hukommelse og er mer tilgivende enn mediene gir inntrykk av.

De som er sinte, er stort sett dem som uansett ikke liker Erna Solberg. Det har vært massiv negativ oppmerksomhet mot Solberg, men brorparten kommer fra folk som uansett ikke kan tenkes å stemme Høyre.

Vi kan heller ikke utelukke at mange av de Solberg-vennlige velgerne tror på henne og har sympati for at hun er lurt av mannen sin.

Håndteringen styrker henne

Måten Erna Solberg har taklet saken, viser noen av hennes styrker som politiker. Hun står stille i stormen, svarer på spørsmål og har ikke vært borte fra jobb en eneste dag.

Dessuten lar hun seg i liten grad presse av kritikk og dårlige medieoppslag. Solberg sier selv at denne krisen kan ha gjort henne til en bedre politiker.

Hun mangler villige etterfølgere

I mange år har Høyre blitt berømmet for å være en talentfabrikk. Det har vært lett å peke på en rekke mulige Høyre-ledere i framtida. Men hvor er de når partiet trenger dem?

Ingen av de naturlige etterfølgerne har noe ønske om å bli partileder nå. Her spiller både livssituasjon, erfaring og motivasjon en rolle. Det har åpenbart påvirket Solberg (og partiets) valg. Samtidig er det grunn til å spørre hvor reellt valg det oppleves å være så lenge Solberg ville fortsette.

Hun er fortsatt motivert

Det er kanskje den største overraskelsen etter det massive trykket som har vært på henne og ektemannen. Mange har tenkt at den personlige belastningen var nok til at Erna Solberg selv ville sette et punktum.

Men punktumet er utsatt på ubestemt tid.

Et åpent spørsmål er om dette er godt eller dårlig nytt for Arbeiderpartiet. Vil en noe svekket Erna Solberg være en fordel eller en ulempe for Jonas Gahr Støre som statsministerkandidat i 2025?

Men det alle lurer på i dag er hva Anniken Huitfeldt tenker.