Tørken går på helsa løs

Selv som bonde er jeg blitt lei av alt maset rundt tørken i sommer. I tillegg til avisoverskrifter og nyhetsinnslag er det en snakkis hvor enn man snur seg. Det er selvfølgelig tungt å forsøke å berge produksjonen når vi står midt i den verste tørkesituasjonen på 70 år. Spesielt tungt blir det når en i tillegg må stå i rett og svare for alle mildt sagt lite gjennomtenkte beskyldninger som kommer. «Hvorfor vanner dere ikke?» «Dere har selv ødelagt jordene med drenering.» «Dere klager alltid på været.»

Til dere som sitter inne med en eller flere av disse meningene vil jeg nevne noen få stikkord, som forhåpentligvis oppklarer situasjonen.

Finnes ikke vann

Vi vanner alle steder det er mulig, men på grunn av tørken har vi vannmangel i bekker og vassdrag. Det vil si: Det er ikke vann til vanningsanleggene. Vi får ikke lov å belaste kommunale vann-nett med vanningsanleggene våre og brønner gir kun unntaksvis vann nok til å vanne.

Drenering er en nødvendighet for å kunne få ting til å gro. Uten drenering, vil avlingene drukne under store vannmengder. Drenering suger ikke vannet ut av jorda. Drenering sørger for at alle vannmengder større enn hva jorden klarer å suge til seg, går ut i hydrotekniske anlegg, bekker og vassdrag i stedet for å flomme jordet.

Været er levebrødet

Ja. Vi klager alltid på været. Det vil si, vi klager egentlig ikke, vi prater om været. Ustanselig. Det første vi gjør når vi står opp om morran, er nettopp å sjekke været. Det siste vi gjør før vi går til sengs, er å sjekke været. Været er nesten det eneste vi ikke kan styre og det er den viktigste delen av hele landbruket. Så vi vil alltid prate om været. En perfekt avling, som alle streber etter, vil ikke forekomme uten perfekt vær. Et regnvær på feil tidspunkt kan føre til 100-200 kilo dårligere avling på et blunk.

Akkurat som en tørke på feil tidspunkt, kan føre til at hele avlinger går til grunne. Ville ikke du vært opptatt av været dersom lønningene dine var avhengig av det?

Tredoblede fôrpriser

Som «nyoppstarta» bonde – Jeg kaller meg ennå nyoppstarta, selv etter seks år – er det ekstra tungt å oppleve et tørkeår etter et flomår. I fjor hadde vi tørke som stanset veksten i en periode på en måned, deretter fulgte et vedvarende regnvær, som gjorde det ekstremt vanskelig å høste. Når vi endelig kom utpå for å høste kornet, hadde halvparten av korna ramlet av stilken og graset var nesten ikke til å få inn. Store deler av andre slåtten ble stående uslått når vinteren kom, fordi vi rett og slett ikke kom utpå for å berge den. Dermed gikk hele kriselageret av grovfôr med i vinter.

I år har vi prima vær for berging av avlinger. Dessverre har vi ingen avlinger å berge. Grovfôr er mangelvare og prisene begynner å oppnå dimensjoner lignende gullrush. Som nyoppstarta er likviditeten allerede ganske anstrengt og det er helt umulig å kunne kjøpe inn kraftfôr eller grovfôr for å erstatte egne tapte avlinger.

Avlingsskadeerstatningene har en betydelig egenandel og blir beregnet ut ifra et gjennomsnitt. Det vil si at for en bonde som arbeider hardt for å oppnå bedre avlinger enn gjennomsnittet, kun får dekket omkring 50 prosent av tapet. Kanskje ikke engang såpass. I tillegg koster grovfôret opp mot tre ganger så mye som normalt.

Slakt eneste alternativ

For mange, meg selv inkludert, vil det eneste alternativet for å kunne berge flest mulig dyr gjennom vinteren, være å slakte alle dyr en ikke har fôr til. For min del vil det si kviger (rekrutteringsdyr) og eldre kyr som likevel ville blitt faset ut på et senere tidspunkt. Dette vil føre til at de økonomiske ringvirkningene av tørken og fjorårets flomsituasjon vil hjemsøke oss i mange år fremover.

Vi må gjennomføre ganske kostbare tiltak for å forsøke å unngå nedslakting, som å kjøpe stående åkre, eller prøve å så opp arealer med «raske» vekster som kan gi avling før vinteren. Vekster kan koste opp mot 30 kroner per kilo og gir en merkostnad på 90–120 kroner per dekar + arbeid. Den klare ulempen ved det er at dette bare gir avling i høst og er borte neste vår. Dette svekker likviditeten ytterligere og fører til ildrøde tall i regnskap og driftskreditter.

Regningene hoper seg opp

Det er hardt å skulle gå til postkassa og hente regninger som skulle vært betalt, men som ikke kan betales fordi pengene har gått til desperate tiltak for å unngå nedslakting og for å forsøke å opprettholde inntektene. Det er enda hardere å måtte ta telefoner til lokale bedrifter, kanskje drevet av venner og bekjente, og si at man ikke har råd til å gjøre opp forpliktelsene sine akkurat nå. Bedrifter jeg bruker for å støtte lokalt næringsliv og plutselig har jeg ikke lenger gjort dem en tjeneste – snarere tvert imot!

Tørken har vart i tre måneder. For halvannen måned siden øynet vi fortsatt håp og gjorde vårt arbeid som vanlig. Jeg tenkte i alle fall at regnet kommer, før eller siden. Det jevner seg ut. Men regnet uteblir og tankene begynner å dreie seg rundt hvordan jeg skal klare å fø besetningen man har jobbet i seks år for å bygge opp. Samtidig som en ser at regningsbunken stiger og inntektene ser ut til å bli stadig dårligere og lengre unna. For egen del har det vært en tøff vår og en enda tøffere sommer. Forsøk på å berge avlinger, ustanselig gjerdingsprosjekter for å holde kyrne med beiter, løpende utgifter uten inntekter i sikte.

Dugnadsånd

Jeg har kjent på hva «utslitt» virkelig betyr. Jeg har kjent på hvor svart alt kan føles når selv den minste lille ting blir et uoverkommelig hinder. Jeg har kjent på hvor tungt et smil kan være å bære og hvor mye krefter som trengs for å snu hodet i en retning som ikke bare ser skyggesiden.

Det som er svært gledelig er at mange gir håndsrekninger til landbruket. Bønder i nord sender overskuddsfôr nedover til fornuftige priser og transportselskaper tilbyr transport til under kostpris. Banker og finansinstitusjoner gir håndsrekninger i form av rentefritak, avdragsfrihet og nye kreditter/lån, bønder som tilbyr andre bønder arealer å slå eller beite, entreprenører som tilbyr leiekjøring for kostpris og matbutikker som stanser alt salg av importert kjøtt for å avhjelpe på kapasitetssprengte fryselager. Lista er lang. Til alle dere vil jeg rette en stor takk! Dere gir ringvirkninger langt utover det dere aner!

Selv bønder tar ferie og under årets tre velvalgte feriedager, kom vi i snakk med fire særdeles hyggelige amerikanere på en uteservering i Stavanger. De kunne fortelle at de i Sør-Dakota hadde opplevd samme tørken i fjor. Alle vekster visna bort og mange besetninger måtte redusere dramatisk på dyretall allerede i løpet av sommeren. Lyspunktet var at i år hadde alle fått «bumper crops». Altså unormalt store avlinger over hele linja.

Så, det er verdt å håpe. Tross alt blir neste år bedre!

Og i mellomtiden, så snakker vi om været!

Følg NRK Debatt på Facebook