NRK Meny
Kronikk

Toppidrett uten troverdighet

Doping- og korrupsjonsskandalen i Det internasjonale friidrettsforbundet viser at de internasjonale særforbundene ikke er skikket til å ivareta antidopingarbeidet.

Russia's Mariya Savinova winning the 800m final at the London 2012 Olympic Games, August 11, 2012.

'Det som overrasker meg er ikke at det har forekommet systematisk doping i flere nasjoner, det er derimot at en rekke personer i det internasjonale friidrettsforbundet, IAAF, har visst om dette', skriver kronikkforfatteren. Russiske Mariya Savinova vant 800-meter i London-OL i 2012. Nå anbefaler WADAs granskingsgruppe at hun utestenges på livstid

Foto: LUCY NICHOLSON / Reuters

Internasjonal friidrett rystes, ikke bare av nok en dopingskandale, men også av omfattende korrupsjon for å skjule dopingen.

Det som overrasker meg er ikke at det har forekommet systematisk doping i flere nasjoner, det er derimot at en rekke personer i det internasjonale friidrettsforbundet, IAAF, har visst om dette. Ikke bare har de ignorert at nasjoner og utøvere har dopet seg, de har mottatt store pengesummer for å holde det skjult.

Med de dopingskandalene som har rystet internasjonal toppidrett, nå innen friidretten og tidligere eksempelvis innen sykkelsporten, risikerer vi at all toppidrett får et troverdighetsproblem.

Pallplass i etterkant

Mitt mål var å bli best i verden. Jeg ville oppleve følelsen av å være den første som krysset mållinjen i et VM eller OL, og deretter stå på pallen og høre «Ja, vi elsker dette landet»

Den opplevelsen fikk jeg aldri, på grunn av denne omfattende korrupsjonssaken som nå rulles opp. Dette gjelder ikke bare meg – en rekke andre utøvere ligger nå an til å ta steget opp på pallplass mange år i etterkant.

Nå viser det seg at jeg har vært best i verden: I VM i 2009, da jeg opprinnelig ble nummer to, og trolig også i VM i 2005, da jeg ble nummer fire – alle som stod på pallen etter 50 kilometeren i Helsinki dette året har i ettertid blitt tatt for doping. Det samme gjaldt også for 50 kilometeren i World Cup i 2008, hvor jeg opprinnelig ble nummer fire, men fikk tilsendt bronsemedaljen i posten tre år senere. I etterkant ble de to andre medaljevinnerne også tatt for doping.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og Facebook

Store marginer å hente

I en øvelse med konkurransevarighet på rundt 3 timer og 40 minutter er det mange minutter å hente på å bruke forbudte stoffer eller metoder. Det kan utgjøre forskjellen på å ta en medalje, eller å bli blant de fem-ti beste.

Blant mine konkurrenter var det mange som brukte masse energi på å spekulere i hvem som «måtte» være dopet. At noen var dopet er det liten tvil om – flere av de beste kappgjengerne har blitt tatt i doping opp gjennom årene. Disse kom fra flere nasjoner, men særlig Russland har skilt seg negativt ut med en rekke positive dopingprøver.

For å lykkes som toppidrettsutøver er det ikke nok bare å trene og restituere seg optimalt, du må ha det rette fokuset mentalt. Det handler ikke bare om fokus i konkurranser, men hva du bruker energien på i det daglige.

Noe av det viktigste jeg har lært fra mine trenere og apparatet rundt meg, er å kun bruke energi på det jeg kan påvirke.

Jeg valgte å stole på at IAAF gjorde det de kunne for å bekjempe doping.

Trond Nymark

Videre stoler jeg på at de som har påtatt seg en oppgave, utfører den etter beste evne. Jeg valgte derfor å stole på at IAAF gjorde det de kunne for å bekjempe doping. Hva kunne jeg som utøver tjene på å spekulere i hvem som dopet seg og hvem som var rene? Fint lite!

Snarere har en ren utøver mye å tape på slike spekulasjoner. Dersom en utøver tenker at de beste utøverne i en idrett er dopet får dette store konsekvenser – ikke bare for idrettens troverdighet, men også for den enkeltes utøvers sjanser til å lykkes som ren utøver.

Konsekvensen av å tenke at de beste utøverne «må» være dopet, innebærer i praksis å tenke at «jeg kan ikke bli best uten å dope meg». Den som tenker slik, tenker kanskje at «alle» doper seg. I miljø hvor de fleste følger denne tankerekken, er det ikke lenger en skam å dope seg, for det er jo noe «alle» gjør.

Utøvere mistenkes automatisk

Det er grunn til å tro at de beste i enhver idrett trener og restituerer seg tilnærmet optimalt, og at de har et godt fysisk og mentalt utgangspunkt for å lykkes. I en verden med rundt syv milliarder mennesker er jeg sikker på at det finnes utøvere som både har valgt riktig idrett, og som er så godt forberedt at det er mulig å vinne på ærlig vis.

Jeg har trent med utøvere som Olaf Tufte, Alexander Dale Oen og Eirik Verås Larsen, og sett dem forberede seg til konkurranser. De var best i verden i sine idretter, og jeg er overbevist om at de ble best på ærlig vis.

I dag er det dessverre blitt slik at de beste utøverne nærmest automatisk mistenkes for å dope seg. Toppidrettens troverdighet er i fare.

I dag er det dessverre blitt slik at de beste utøverne nærmest automatisk mistenkes for å dope seg.

Trond Nymark

Jeg vet hvordan jeg, og teamet rundt meg, jobbet for å bli best i verden. Jeg observerte hva mine konkurrenter gjorde på trening og i konkurranseforberedelser.

Jeg vet at jeg trente og forberedte meg bedre til trening og konkurranser, samt hadde bedre støtteapparat rundt meg enn de fleste andre i verden i min øvelse.

Hvorfor skulle jeg ikke da kunne bli best i verden?

Jeg valgte å tro at alle som sto på startstreken var rene, og at vi konkurrerte på like vilkår. I den grad en utøver doper seg i treningsperioder, og kun stiller «ren» i konkurranser, har jeg alltid tenkt at jeg har en fordel – dopede utøvere vet at de stiller uten maksimal effekt av dopingen dersom stoffene ikke kan spores på konkurransedagen.

Jeg har derimot alltid visst at jeg stilte til start godt forberedt, og i min beste form. Dermed har en ren utøver, som tenker som meg, et mentalt overtak på dem som doper seg!

Uskikket til antidopingarbeid

Denne logikken forutsetter imidlertid at antidopingarbeidet fungerer, og at positive dopingprøver ikke holdes skjult.

De siste årenes dopingavsløringer i toppidretten viser at de internasjonale særforbundene ikke er skikket til å ivareta antidopingarbeidet selv. Det er takket være modige varslere og medias kritiske blikk at dette nå kommer frem.

Jeg håper utfallet av denne saken blir at antidopingarbeidet gjøres uavhengig av de internasjonale særforbundene. Utøvere og nasjoner som unnlater å samarbeide, bør utestenges fra konkurranser, slik at dem som vier livet sitt til å bli best i verden på ærlig vis slipper å få medaljen i posten.