Kronikk

Toppen av pallen

Den norske dominansen i skisporten er nyere enn du tror. Men den er nok kommet for å bli.

Marit Bjørgen med norsk flagg under kvinnestafetten, VM i Oslo 2011

«Tvers gjennom alle opp- og nedganger skjærer en vedvarende og stigende norsk trend», skriver kronikkforfatteren. Her Marit Bjørgen idet hun går inn til seier i stafetten under VM i Holmenkollen 2011.

Foto: Åserud, Lise / Scanpix

Før OL i Sotsji meddelte et statistikkselskap at Norge kom til å ta 37 medaljer, og Sverige bare sju. I Expressen kommenterte Odd-Bjørn Hjelmeset ironisk at det ikke er så rart, Norge har jo et «overtak på alt», særlig olje og penger. Men mer alvorlig konstaterte han at statistikken ikke var til å stole på. Norge kom til å ta 23 medaljer og Sverige 12, for Norge er jo «dobbelt så bra». Han fikk nesten nøyaktig rett. Det ble 26 mot 15.

Idrettsopinionen har kort hukommelse. Nå er det norsk skihegemoni som bekymrer. For bare 10 måneder siden var det den usle medaljefangsten på herresiden i Sotsji – den dårligste på flere årtier – som var det store problemet.

Det er klart at det går opp og ned. Etter VM i 1958 lå norsk skisport nærmest i koma. Og selv lenge etter forble norsk dameski nærmest kjemisk fri for medaljer. De gikk til Sovjetunionen, av og til Sverige eller Finland. Nå vinner nordmenn alt, hele tiden. Bortsatt fra Eggens mirakel i 1966 kom mesterskapstriumfene sjelden også for de norske herrene. Det var med epoken Ulvang-Dæhlie-Alsgaard-Northug at det endelig snudde.

Prestisjekultur

Om kun noen uker i Falun kan alt være snudd igjen. Ingen vet. Men trolig forblir det som det er. For tvers gjennom alle opp- og nedganger skjærer en vedvarende og stigende norsk trend. Av alle VM- og OL-medaljer til norsk skisport de siste snart hundre årene med internasjoanle mesterskapene har det store flertallet blitt vunnet de siste 25 årene.

Nå vinner nordmenn alt, hele tiden.

Sverker Sörlin, idéhistoriker

Bør vi være overrasket? I boken Langrenn som lidenskap foreslo jeg at framgang i langrenn i Norge inngår i en kompetansebasert prestisjekultur med særlig utbredning på landsbygden. Jeg sammenlignet det med båtbygging i Österbotten og glassindustrien i Småland. Regional spesialisering, særlig i Trøndelag.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Ski-eksplosjonen

Jovisst er ski et gammelt folkelig framkomstmiddel, men det er en myte at nordmenn er født med ski på beina. Etter Nansens innledende skipropagandisme på 1880-tallet – kyndigt analysert i en fersk avhandling av litteraturforskeren Audun Renolen Aasbø om «Fridtjof Nansen og den moderne skiidrettens framvekst» (Universitetet i Oslo) – drøyet det lenge innen skisporten ble skikkelig forankret som folkelig praksis.

Det er en myte at nordmenn er født med ski på beina.

Sverker Sörlin, idéhistoriker

Det er først etter andre verdenskrig at skiundervisning blir allmenn i skolene. Det er også da ski bli allmenn folkelig eiendom. Det henger i sin tur sammen med hyttelivets ekspansjon. Som historikeren Finn-Arne Jørgensen har vist, blir hytter vanlige først etter krigen, med urbanisering, veiutbygging og velstand. Antall skiklubber med konkurranser eksploderer også etter krigen.

Det er først da skigåing blir en nasjonalsport på ordentlig. For damer varer det ennå lenger. Etter VM-skandalen 1958 har Aftenposten sin famøse enquete om NM i langrenn for damer burde avskaffes. Et flertall av trenere, ledere og mediefolk svarer ja ...

FØLG HELGENS SKIRENN: NRK Sport

En positiv spiral

Mitt poeng er dette: Norsk skisport har alltid hevdet seg. Men de virkelige fruktene av dets status som prestisjekultur, folkelig adelsmerke og nasjonalsport har vi sett først i de siste årtiene.

Ikke i noe annet land har skisporten denne status, og derfor har heller ingen den samme, utbredde kompetansebasen. Det gir helt unike forutsetninger. Konkurransene i Norge, både blant ungdom og voksne, samler mange ganger flere deltakere enn i Sverige. Nordmenn av begge kjønn stiller hele bataljoner i Europas langløp. Skiforeningen har hundretusen medlemmer. Skigymnas, rulleskianlegg, hyttebyer med langdistanse som fokus brer om seg overalt, også tett på byene. Ute på bygdene bor det mennesker fortsatt, og ski er fortsatt i bruk.

Spiralen er positiv. Fremgangen avføder offentlig interesse som lokker sponserer som gjør landslaget velfinansiert.

Teksten fortsetter under videoen, red.anm.

Andrew Musgrave spurtet fra de norske sprinterne i NM-sprinten. Ola Vigen Hattestad kom på andreplass og ble norgesmester.

Det skjer jo unntak, det skal de ha, skottene.

Et voksende fenomen

Norsk skisport trenger en ny periodisering. Vi må forlate forestillingen om at det å gå på ski er en evig norsk sport siden Nansens Husebyrenn i 1884, da han gjorde den berømte reisen tur-retur Kristiania fra et regntungt Bergen over Langfjella.

Vi må forlate forestillingen om at det å gå på ski er en evig norsk sport siden Nansen.

Sverker Sörlin, idéhistoriker

I stedet burde vi se på nasjonalsporten som et pågående, stadig voksende fenomen. Den positive effekten av skigåingens høye status i Norge har, som alle store samfunnsforandringer, kommet med en nærmest demografisk langsomhet.

I verste fall får vi en utvikling som i skøytesport, der Nederland dominerer. Eller som amerikansk basketball. Eller kinesisk bordtennis. Spesialisering er for øvrig ikke unikt for idrett. Russland er for tiden ikke flinke til særlig mye, men man klarer seg skarpt innen sirkus, balett og forakt for menneskerettigheter. Det har man gjort siden tsartiden.

Norsk kompetanseeksport?

Idrett blir aldri bare statistikk. Men fortsatt norsk hegemoni i skisporten er altså sannsynlig. Hva skal Norge gjøre? Kanskje skal man gjøre som de store vitenskapsnasjonene. Tyskland, England og USA har under sine glansperioder mottatt store mengder begavelser fra andre land. Mange av dem har kommet for idrettens skyld og blitt stjerner i svømming og friidrett.

Verden skulle trenge hundre eller tusen Musgraver som tilbringer ungdomstiden sin i norsk skikultur. Norske skigymnaser og skihøyskoler kan kanskje forvandles til internasjonale toppskoler, omtrent som det finnes eliteskoler for begavelser innen musikk, kunst og vitenskap? De regionale og kommersielle lagene kan satse på internasjonalisering. Kanskje finnes det her en nisje for norsk tjenesteeksport. Det kan være noe å tenke på når oljeprisen synker. Og det er en måte å heve den altfor lave innvandringen.