Tiden er overmoden for å skifte retning. Om vi lykkes, vil både tomatsuppe mot Rembrandt, sprengte oljeledninger og det som verre er, kunne unngås i fremtiden.
Da aktivisten Joachim Skahjem brukte ordet vold i NRKs Debatten nylig, presiserte han det senere til sabotasje. Men han utelukket ikke at vold mot mennesker også ville finne sted, uten at han selv hadde ambisjoner om å bidra til det.
Skahjem var inspirert av Andreas Malm og hans innflytelsesrike bok How to Blow up a Pipeline (2021), som ble diskutert da Malm på min invitasjon besøkte Oslo for noen måneder siden. Malms syn er at ikkevold sjelden eller aldri fører til systemendring. Han skiller skarpt mellom sabotasje mot infrastruktur og vold mot mennesker.
Det gjør derimot ikke de indiske klimaaktivistene i Kim Stanley Robinsons mye omtalte roman The Ministry of the Future (2020). Boken begynner med en hetebølge som tar livet av 20 millioner indere. I likhet med sommerens tørke i Europa er heten på Ganges-sletten velkjent, men aldri tidligere har den hatt en slik intensitet.
Det er altså en direkte sammenheng mellom den fossile kapitalismen og katastrofen i India, og i siste instans er det produsentene av fossilt brennstoff som har det største ansvaret.
De indiske aktivistene i boken kaller seg Children of Kali (Kali er en fryktet hindugudinne). De sprenger passasjerfly for å markere at de mener alvor. Er det utenkelig at noe lignende vil skje i virkeligheten?
Mens norske medier snakker paternalistisk om at de rike landene nå skal «hjelpe» fattige land som er rammet av et globalt problem de ikke selv har skapt, snakker forskere og talspersoner for landene i sør mer presist om klimarettferdighet, climate justice.
Den norske mediedekningen av klimakrisen legger sjelden vekt på at Norge er en del av problemet og ikke en del av løsningen. I en slik tid er det viktig å lese avisene mellom linjene, både for å vurdere vinklingene og for å registrere hva de ikke skriver om. Det er nemlig ikke bare russere som risikerer å bli manipulert av sine massemedier. Tillat meg å nevne et annet eksempel.
Den norske våpeneksporten til Qatar og Norsk Hydros aluminiumsverk i samme land nevnes sjelden i våre medier, ettersom det oppleves som viktigere å fremstå som moralsk plettfri ved å kritisere golfstatens behandling av arbeidsinnvandrere, kvinner og seksuelle minoriteter. Faktum er at både kronprins og næringsminister besøkte Qatar i 2019 for å feire femti års vellykket økonomisk samarbeid. Jeg kan ikke huske å ha sett dette nevnt av fotballmoralistene i norsk presse.
Og det er ikke en mindre grov avsporing å snakke om fremtidig karbonfangst eller elektrifisering av ferger på Vestlandet, så lenge den norske regjering forsikrer oljebransjen om at de vil fortsette letingen etter nye forekomster. Dette var statsråd Marte Mjøs Persens budskap til bransjen i Stavanger 25. oktober i år. Utsagnet ble verken referert eller diskutert i pressen etterpå.
Det er lett å forstå utålmodigheten i de aksjonsrettede delene av miljøbevegelsen, som Ragnhild Kvist Simonsen (Ytring 29/11) uttrykker presist. For min del ville jeg nok fraråde bruk av tomatsuppe og maling som virkemidler, ut fra det allmenne prinsippet om at alt som minner om karneval er bedre enn tomatsuppe.
Dessuten er det mange positive tiltak på lokalt nivå og i liten skala. Saken er uansett at det med dagens nasjonale politikk er utenkelig at land som Norge skal være i nærheten av å nå klimamål som har vært vedtatt og justert jevnlig i tretti år.
Hvorfor hevder da politikere at de vil klare å innfri klimamålene? Tre tolkninger melder seg umiddelbart:
* De juger så det renner av dem.
* De mangler kunnskap om landet de regjerer.
* De tror på magi.
En fjerde tolkning går ut på at politikerne antar at deres eksisterende verktøykasse inneholder redskapene som trengs. Både forskere, aktivister og engasjerte borgere har riktignok lenge innvendt at politikerne bare er i stand til å løse gårsdagens problemer, som sprang ut av knapphet og ikke overflod.
Drømmen om vekst og velstand var felles for politikere og befolkning for hundre år siden, og holdt seg levende gjennom den første etterkrigstiden, da det var lange ventelister for å få telefon, da bønder jublet når Gråtassen endelig erstattet Blakken, og mange fremdeles bodde i trekkfulle gråbeingårder med utedo.
Nå har vi lenge befunnet oss i en tid med andre utfordringer, men veikartet henger etter. Fremdeles snakkes det som om vekstkapitalismen og overforbruket ikke er hovedproblemet.
Erfaringene fra pandemien kunne utgjøre en forskjell. Den viste at politikere er i stand til å ta upopulære beslutninger som fører til store forandringer i hverdagen, og at folk flest aksepterer dette så lenge politikerne behandler oss med respekt. Unntakstilstanden viste også at det som betyr mest i livet ikke nødvendigvis bidrar til økt forbruk og økonomisk vekst.
Når forskere spurte folk hva de hadde savnet mest, handlet svarene gjerne om å være sammen med andre og ha noe meningsfylt å drive med. Det er ikke nødvendig å feire Black Friday, å installere appstyrte varmekabler på hytta eller reise på fem sydenferier i året for å leve godt.
En progressiv klimapolitikk vil kunne innfri de viktigste behovene på en miljøvennlig og klimanøytral måte. Dette er mulig, det vil ikke være lett, og alles innsats er like viktig («alle skal med»), men et generelt krav må være at nye tiltak ikke skal bidra til ytterligere ødeleggelse av fremtiden.
For vår egen del vil vi da kunne gå inn i historiebøkene som kloke stamfedre og stammødre, ikke som uansvarlige og korttenkte egoister.
Følg Debatten:
