Jeg står midt i klasserommet. Tre elever har ikke skjønt oppgaven. To andre er allerede ferdig og vil ha mer å gjøre. Minst to PC-er fungerer ikke som de skal, og fem andre elever lurer på noe. Samtidig går det opp for meg at det mangler en elev.
Ofte går det bare ikke. Det pedagogiske arbeidet blir under pari. Elever som trenger hjelp, eller bare noen som ser dem, risikerer å bli vifta bort. Så kan læreplanen si hva den vil om viktigheten av å se hver elev og tilpassa opplæring.
Misforstå meg ikke: jeg vil se hver enkelt elev. Jeg vil være interessert i elevene mine. Jeg vil tilpasse undervisninga mi slik at alle både henger med, òg får noe å bryne seg på. Jeg vil samhandle med enkeltelever i undervisninga for å forklare, spørre, utfordre, og forstå hvor i læringsprosessen de er.
Jeg vil alt dette så mye at jeg bruker omtrent hver eneste pause til å gjøre alt jeg ikke rakk i timen. Såfremt jeg ikke blir opptatt med å svare et varierende antall av totalt 60 foreldre, fikse PC-er som ikke virker, få mat i noen som ikke har med matpakke eller løse sosiale problemer.
Selv for en samfunnsfaglærer, er det enkel matte at disse problemene ikke vokser proporsjonalt, men eksponentielt, med størrelsen på klassen.
Overveldende
Som lærer i skolen, har jeg har mer enn én gang kjent på utilstrekkelighet og overveldelse. Når tid og energi ikke strekker til, føles det håpløst.
Jeg skulle gjerne hjulpet enkelteleven, løst akkurat det ene problemet, og brukt ekstra tid på eleven som jeg vet bare er litt misforstått.
Lista av forventninger, plikter og ting jeg vil gjøre for å være en best mulig lærer, er lang. Men med 30 elever i klassen, er det rett og slett ikke mulig å gjøre alt.
Resultatet er en mangelfull lærergjerning.
Bompengestøy – ikke utdanning
Bompengeopprøret feier over landet. Hva handler det om? En besparelse på rundt to kroner hvis du skal gjennom bomringen i Oslo.
Imens går lærerne på jobb, vel vitende om at vi ikke får gitt våre unge lovende den framtida de fortjener, og Norge den framtida vi trenger.
Midt i bompengestøyen kunne de konsentrerte få med seg at kunnskapsminister Jan Tore Sanner kritiserte skolen for en «vente og se-holdning», og at hans statsrådskollega Trine Skei Grande mener at lærergjerninga er noe av det mest betydningsfulle som finnes.
Sanner og Skei Grande har helt rett. Vi har ikke råd til å vente på at elever som sakker akterut faller av lasset. Og lite er mer betydningsfullt enn lærergjerninga. Det er framtida til ungene våre – og Norge – det er snakk om.
Men når det kommer til hvordan dette skal gjøres, er det slutt på enigheten.
Høyre vil ikke snakke om størrelse
Ifølge regjeringa, og især Høyre, er den viktigste faktoren lærernes formelle utdannelse.
Ikke erfaring, ikke overskudd, og i hvert fall ikke klassestørrelse. De støtter seg blant annet på en studie gjort av utdanningsforskeren John Hattie. På lista hans over nyttige tiltak i skolen, kommer klassestørrelse så langt ned at tiltaket knapt er verdt kaloriene som kreves for å stemme over det i Stortinget.
Her er det minst to problemer.
For det første, er det svært vanskelig å trekke sikre slutninger i skoleforskning. Sunn fornuft, logikk og lydhørhet overfor de med førstehåndskjennskap, hører også med.
For det andre, har ikke Hattie gjort mer enn å måle effekten av forskjellige variabler. Konklusjonen er at klassestørrelse har lite å si, dersom premisset er at undervisningsmetoden er lik i begge tilfellene.
Det er den selvfølgelig ikke.
I en klasse på 30 elever, er det ikke mulig å gjøre den jobben man så gjerne vil gjøre. Vilja er god, men man kan spørre seg hvor lure lærernes velmente anstrengelser er. Selv om regjeringa sparer penger.
Hvor god blir neste undervisningstime, hvis dagen har gått i ett og skuldra er over øra? Jeg trøster meg med at det antakeligvis er bedre enn å la sosiale utfordringer eskalere og ikke følge opp elever som sliter med å følge undervisninga.
Det er bedre enn å la dagen min gå videre – vel vitende om at det kan sitte elever i klassen min som ikke har det bra. Heller det enn å innta en «vente og se-holdning», som kunnskapsministeren kaller det.
Sliter seg ut
Men dette fører til at vi lærere sitter igjen med to alternativer: kompromisse på undervisning og danningsoppdrag, eller å arbeide oss sønder og sammen.
Jeg kjenner lærere som velger det siste. De jobber seg sønder og sammen for en av de dårligste lønningene samfunnet tilbyr noen med masterutdannelse.
Da er det kanskje ikke så rart at over en tredel av de med lærerutdanning ikke jobber i skolen. Eller at Norge styrer med stø kurs mot en alvorlig lærermangel.
Å være lærer er noe av det fineste og mest meningsfylte jeg kan tenke meg. Jeg ønsker å være den aller beste læreren jeg kan være.
Men jeg trenger hjelp, Erna. Jeg får ikke dette til i en klasse på 30 elever.
Og jeg blir sint når kunnskapsministeren kritiserer skoleverket for en «vente og se»-holdning. Regjeringskollegiet ditt bør la være å snakke ned jobben lærerne gjør, og heller hjelpe oss å gjøre den jobben vi så gjerne vil gjøre. Da er ikke kuttpolitikk og klasser på 30 elever veien å gå.
Greit, Erna. Du «ville nok ikke brukt akkurat disse ordene». Men dette er hverken holdbart eller bærekraftig.
Ikke for barna, ikke for lærerne, og ikke for framtidas Norge.
