Alt er bedre i USA. Det var den myten jeg og mange andre amerikanere fikk inn med morsmelken. Ikke før jeg ble veldig syk for fire år siden gikk det opp for meg at når det gjelder et trygt helsevesen for alle – særlig de mest sårbare – har Amerika mye å lære av land som Norge.
Mitt første møte med det norske helsevesenet kom to uker etter at jeg giftet meg her i 2008. Kona mi og jeg bodde i USA, men besluttet å gifte oss på hennes families landsted i indre Østfold. Midt i alt stresset rundt bryllupet, begynte jeg å føle meg syk.
Som 26-åring hadde jeg blitt diagnostisert med den kroniske tarmsykdommen ulcerøs kolitt, men medisin hadde holdt sykdommen fra å påvirke dagliglivet mitt. Rett før bryllupet sluttet pillene å virke. Etter et besøk på legevakten i Søgne i juli 2008 ringte legen meg tre dager på rad for å høre hvordan det gikk. Han ga meg også mobilnummeret sitt i tilfelle situasjonen forverret seg.
At legen fulgte meg opp på denne måten var noe jeg aldri før hadde opplevd, og det kom også som et sjokk at besøket på legevakten, samt resept på medisiner, kom på under 500 kroner. Jeg innså at jeg lenge hadde fryktet tanken på å besøke legevakten i USA fordi jeg hadde hørt skrekkhistorier om regninger på mange tusen dollar. Var det noe jeg bare hadde funnet på? Eller var ting simpelthen veldig annerledes her i Norge?
På mitt svakeste
Da vi reiste tilbake til USA gikk jeg inn i en åtte måneder lang periode med kraftige plager. Kroppen min visnet bort til knappe 58 kg (jeg er 1.85 meter høy). Sykdommen gjorde at jeg ikke lenger var i stand til å være sosial, og det gikk utover karrieren min som låtskriver og musiker – kort sagt, alt. Å spise ble en kilde til uutholdelig smerte. Denne perioden brakte også med seg de aller mørkeste tankene om død.
Det var den gangen, da jeg var på mitt aller svakeste, at jeg måtte bruke de få kreftene jeg hadde igjen på å kjempe mot USAs helsevesen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Kjempet mot apparatet
Selv om jeg var symptomfri de første fem årene etter at jeg fikk diagnosen ulcerøs kolitt, merket jeg at helseforsikringen min steg i pris. Etter hvert som tilstanden min forverret seg betalte jeg plutselig dobbelt så mye i måneden som de andre i bandet mitt, til tross for at vi var jevngamle og forsikret av samme selskap.
Det var umulig å bytte forsikring: andre selskaper nektet meg på grunn av min «pre-existing condition» (kort sagt: du kan ikke få helseforsikring om du er syk) og jeg ble nærmest ledd av i telefonen. Jeg søkte om statlig støtte, men fikk beskjed om at jeg tjente for mye til det (som musiker tjente jeg ikke særlig mye). Jeg ble dermed nødt til å betale det forsikringsselskapet mitt krevde hvis jeg ønsket å fortsette behandlingen.
I juli 2012 var helseforsikringen min oppe i tilsvarende 2.700 kroner per måned. Selv med forsikring måtte jeg ut med 6.000 kroner per infusjon, som jeg mottok hver åttende uke. Da en regning dukket opp i posten på over 60.000 kroner kunne ingen forklare hvorfor, og det tok flere måneder med telefoner, brev og stress før regningen ble rettet opp i. Som pasient med helseforsikring kom mine årlige helseutgifter på 65.000 kroner.
Ble sykere av helsevesenet
Hver gang jeg la på telefonen etter en ny, mislykket samtale med en helsebyråkrat, hadde jeg høy puls og hodet fullt av raseri, isteden for å fokusere på hvordan jeg kunne bli frisk. Var de jeg snakket med hjerteløse? Eller var de fanget på den andre siden av det samme umoralske systemet som meg? Jeg så Michael Moores film Sicko og innså at det var meg denne filmen handlet om – meg og tusenvis av amerikanere som ikke hadde gjort noe annet galt enn å bli syke.
I Amerika hadde jeg permer fulle av papirer relatert til sykdommen min: regninger, brev fra forsikringsselskapet, brev fra klinikken, purringer, hefter fulle av tall som viste hvor mye behandlingen ville ha kostet dersom jeg var uforsikret. Selv om infusjonene fungerte, gjorde hver tykke konvolutt og hver frustrerende telefonsamtale meg psykisk sykere.
Tenker på livet mitt ikke sykdommen
Siden vi flyttet til Oslo i fjor har jeg fått syv Remicade-infusjoner, og jeg føler meg friskere enn noensinne. Den imponerende forskjellen mellom helsevesenet i Norge og i USA handler interessant nok ikke om omsorg eller medisinsk kunnskap – begge land vet nøyaktig hvordan man behandler en pasient med min sykdom.
Men her i Norge er jeg psykisk frigjort fra bekymringer omkring utgifter og den veldig realistiske muligheten for at jeg i Amerika kunne ha gått personlig konkurs på grunn av sykdommen min. Lettelsen over å ikke måtte kjempe mot et upersonlig og profittfokusert system er overveldende. Behandlingen jeg får er nøyaktig det samme som før, men jeg føler meg ti ganger friskere. Hvorfor? Fordi det norske helsevesenet lar meg konsentrere på livet mitt, ikke sykdommen min.
Når jeg møter opp på sykehuset her i Oslo er det aldri noen som spør om jeg har helseforsikring, eller hvordan jeg har tenkt å betale. I stedet spør de hvordan jeg har det, og om jeg vil ha noe å spise mens jeg får behandling. Under den første infusjonen min ble jeg servert en tallerken med varm laks. Min første tanke var å spørre hva det kostet. Men så måtte jeg venne meg til en veldig fremmed tanke: nei, det var inkludert. Jeg begynte nesten å gråte, fordi jeg var så vant med å bli tilbudt kjeks med masse konserveringsmidler, eller juice fra konsentrat i USA.
I USA synes hele systemet nærmest på daglig basis å ha til hensikt å minne meg på at jeg led av noe veldig alvorlig og veldig dyrt. I dag er det faktum at jeg har en kronisk sykdom noe jeg nesten aldri tenker over.
Verdien av helsevesenet
Det gjør meg motløs å lese at den amerikanske kongressen fortsetter å motarbeide de viktige forbedringene som ble lovfestet gjennom helsereformen Affordable Care Act i 2010, som i 2014 skal gjøre det ulovlig for forsikringsselskaper å nekte noen helseforsikring. En ny studie publisert i Washington Post viser at det gjennomsnittlig koster 40 % mer enn en måneds husleie for et legevaktbesøk. Derfor lar mange amerikanere være å oppsøke lege før det er mer enn nødvendig.
Slik jeg har opplevd det, støtter Norges helsevesen forebyggende pleie, mens amerikanere ofte venter til det er for seint med å oppsøke hjelp på grunn av ekstremt høye kostnader. Med alle pengene som blir brukt på helse i USA hvert år skulle man tro at vi var verdens friskeste og sunneste folk. I stedet drukner mange amerikanere i papirarbeid og regninger de ikke har råd til å betale.
Det er mitt ønske at norske politikere ser verdien av en lege som ringer sin pasient på kveldstid, et sykehus som serverer varm laksemiddag og sykepleiere som aldri spør om du er forsikret.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Se nøye på det dere har
Jeg forstår godt at det norske helsevesenet har sine utfordringer, med lange ventelister og begrenset kapasitet på enkelte sykehus. Min svigermor jobber som operasjonskoordinator, og jeg hører gjennom henne at det finnes rom for forbedringer her i landet også. Men det jeg frykter er at en langsom privatisering av det norske systemet med tiden vil føre til et helsevesen som likner det amerikanske.
Jeg oppfordrer alle nordmenn til å se nøye på systemet som allerede er på plass her i landet – et system som gir alle lik rett til behandling, uavhengig av hvor mye de har i banken. Det er kanskje ikke perfekt, men for folk flest er det likevel uendelig mye bedre enn det amerikanske systemet. Og hvis de to landene en dag har likestilte helsevesener, håper jeg det er fordi Amerika har nådd Norges høye standard, ikke fordi Norge har sunket ned på Amerikas nivå.
