VGs barnehagegransking har satt i gang en diskusjon om tilsynssystemene. I barnehagesektoren er det kommunen som fører tilsyn med barnehagene. Barnehagene er, som kjent, i hovedsak kommunale.
Likevel har altså tilsynene påpekt en lang rekke lovbrudd i disse tilsynsrapportene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Et villnis å forholde seg til
Det viser behovet for tilsyn. Fra bakkeplanet i norske skoler og barnehager vises det ofte til at tilsyn er et velkomment blikk utenfra. Det er et villnis av regelverk og krav skolene og barnehagene skal forholde seg til. Samtidig finnes det ingen kommune der politikerne går til valg på å styrke skolenes administrasjoner eller barnehagenes juridiske kompetanse. I stedet går mest mulig til produksjon, minst mulig til forvaltning. Mest mulig til aktivitet, minst mulig til forebygging og reparasjon.
Så, når tilsynet endelig kommer og påpeker at inneklimaet er for dårlig, eller at mangelen på vikarer er lovstridig, da opplever rektorer og styrere dette som å endelig bli hørt. Det gjøres mye godt tilsynsarbeid, og det er ikke VG som avslører alle lovbruddene i barnehagene. Det er det tilsynene som har gjort.
Et av problemene er at vi ikke har nok tilsyn, og nok uavhengige tilsyn, til at vi kan ha tillit til at de tusenvis av enhetene der ute drives som de skal. Kommunene overser til stadighet sine egne tilsyns meninger. Hvem vet, kanskje noen kommuner også nedprioriterer tilsynet for å unngå for mange merknader.
Tilsynet er bare stikkprøver
Men et viktigere problem er at tilsynene er gravd ned i formaliteter.
Fylkesmannen har, for eksempel, ansvar for å drive tilsyn med at kommunene driver skolene slik de skal. Dette gjøres i all hovedsak gjennom årlige, nasjonale tilsyn. I disse tilsynene går Fylkesmannens jurister gjennom kommunenes papirer. Ingen elever blir spurt. Ingen ansatte blir hørt. Knapt noen rektorer er involvert. I den grad det bedrives tilsyn på skolene, er det i form av stikkprøver: da vil tilsynsorganet sjekke at kommunen ikke bare dikter opp systemene de har.
Vi sjekker altså ikke om elever mobbes, men om skolen har et system for å fange opp at elever mobbes. Vi sjekker ikke om det er god nok luft på skolen, men om skolen har et system for å iverksette tiltak dersom det skulle bli for dårlig luft. Vi sjekker ikke om elevene får den opplæringa de har krav på, men om de private skolenes styrer er klar over sitt ansvar for å følge med på opplæringa. Mens tilsynet i kommunene er for nært tilknyttet barnehagene, er tilsynet i skolene alt for fjernt fra elevenes hverdag.
Den skotske modellen
Men virkelighetens verden tilsier at det ikke er mangel på kommunale planverk som er den største utfordringen i skolen. Virkelighetens verden tilsier også, definitivt, at det ikke er juridiske utredninger om den nøyaktige forståelsen av begrepet «forsvarlig system for ivaretakelse av skoleeiers forpliktelser» som tar nattesøvnen til elever og foreldre, eller som rektorene der ute etterspør.
I Skottland har man valgt en annen tilsynsmodell. Der kommer Hennes Majestets Skoleinspektører på jevnlige besøk – på hver enkelt skole.
De er der en uke, observerer undervisning, snakker med lærere, elever, rektor og vaskepersonale, har møter og diskuterer utvikling, og kommer til slutt frem til en rapport der skolen får konkrete tilbakemeldinger. Alt, selvsagt, helt offentlig. Elevene er representerte hele veien, og i tillegg har foreldrene en representant i gruppa som gjennomfører inspeksjonen.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Frihet som plikt til å gjette
Et tilsynsbesøk er en lokal happening i skotske medier. Lokalsamfunnet følger med. En dårlig rapport kan gi seg utslag i lavere boligpriser og utflytting. Det er all grunn til å tro at en slik grundig, faglig fundert og bred evaluering bidrar til å skjerpe skolene på alle fronter. Mye mer enn å publisere elevenes ferdigheter på avkrysningsprøver, som vårt «nasjonale system for kvalitetsvurdering» koker ned til.
Norge sier nei til den skotske modellen, fordi det er i strid med lokaldemokratiske prinsipper at staten skal fortelle kommunene hvordan de skal drive. Staten skal bare legge rammene, og så skal kommunene ha «lokal handlefrihet».
Men denne friheten oppleves i all hovedsak som plikten til å gjette hvordan staten mener «rammene» skal tolkes. Skal vi først ha barnehager og skoler som er gjennomregulerte fra myndighetens side, er det bare rett og rimelig at myndighetene også gjør jobben med å veilede skolene og barnehagene.
