Hopp til innhold
Replikk

Tilsvar fra tidligere rektor ved Kunsthøgskolen

At situasjonen var krevende for alle parter ved Kunsthøgskolen, er hevet over enhver tvil.

Kunsthøyskolen i Oslo

Saken ble tatt opp i flere møter mellom dekan (for øvrig en mann) og personalsjefen, og med den anklagede ansatte, skriver tidligere rektor ved Kunsthøgskolen i dette tilsvaret.

Foto: Kristin Granbo / NRK

Den omtalte saken ligger i dag hos nåværende ledelse ved Kunsthøgskolen i Oslo. I sin pågående dialog med Kunnskapsdepartementet vil de dokumentere og gi en helhetlig oppsummering av alle tiltak som er gjennomført for å trygge studenter og ansattes arbeidsmiljø ved høgskolen gjennom de siste årene.

En slik prosess tar tid og vil ikke kunne imøtekomme pressens behov for øyeblikkelige svar. Stenes omtale av daværende ledelses håndtering av varslingssaken og av min person som høgskolens rektor, inneholder imidlertid en del påstander som ikke kan stå uimotsagt.

Jeg hadde flere møter med Øystein Stene og husker godt hans dype og oppriktige engasjement for å få ryddet opp i det som var en ytterst problematisk sak. Ledelsen hadde mottatt et anonymt brev som angikk en konkret ansatt ved høgskolen.

Da Stene ba om et møte med meg, bekreftet han bekymringsmeldingene som fremkom i det anonyme brevet. Vanskeligheten lå i det Stene selv påpeker, at ingen ville stå frem. Med god hjelp fra Studentsamskipnadens erfarne hjelpetjeneste ble det slått opp plakater på skolen der studentene ble oppfordret til å melde fra om seksuell trakassering. Studentene ble lovet full anonymitet og beskyttelse – men ingen meldte seg.

Saken ble tatt opp i flere møter mellom dekan (for øvrig en mann) og personalsjefen, og med den anklagede ansatte. Uønsket adferd ble drøftet i arbeidsmiljøutvalget og i ledermøter og fulgt opp i læringsmiljøutvalget. Styret ble informert om saken i sin helhet. Samtidig det ble det jobbet mye og systematisk med å sikre arbeidsmiljøet; både for studenter og for ansatte. Et viktig fokus var å tydeliggjøre rolleforståelsen i de ansattes pedagogiske tilnærming til studentene. Det ble utformet nye etiske retningslinjer der man bl.a. påla de ansatte å melde fra om de gikk inn i et forhold til en medarbeider eller en student, og ledelsen etablerte nye varslingsrutiner. Det meste fortsatte altså ikke som før, slik Stene hevder.

At Stene ikke har følt seg hørt eller sett av undertegnete, at han føler at han ble oppfattet som brysom, er subjektive betraktninger jeg vanskelig kan imøtegå. At situasjonen var krevende for alle parter er hevet over enhver tvil. Ansatte har ikke et selvfølgelig krav på innsyn i pågående personalsaker, det kan hende dette forklarer Stenes følelse av at alle var paralysert. Ledelsen skal ikke bidra til å sverte en av sine ansatte overfor kolleger uansett hvor graverende forholdene måtte oppleves å være.

#Metoo-kampanjen har forhåpentligvis bidratt til at terskelen for å varsle om uønsket seksuell oppmerksomhet nå er blitt lavere. Men det er fremdeles slik at det gjelder et strengt saklighetskrav for oppsigelser i norsk arbeidsliv. Enhver ansatt har krav på rettsvern inntil det motsatte er bevist, uansett hva anklagen gjelder. Arbeidsgiver må følge disse reglene, selv i ytterst problematiske situasjoner. Det er imidlertid ikke ensbetydende med at rektor eller KHIO i dag, eller den gang, tar lett på varslingssaker.