Smarttelefonen gir oss mye. Den gjør oss tilgjengelig for verden. Hele tiden. Eller så lenge vi har batteri, og det sørger vi for å ha. Men hva skjer når denne tilgjengeligheten, fører til at vi blir utilgjengelige for de vi faktisk tilbringer tid sammen med?
Dersom du prioriterer å ta bilde av maten, legge det ut på Instagram, sjekke meldingen som tikket inn, svare på den før du glemmer det, gå fort inn å sjekke nyhetene og så sende et par «snaps» for å opprettholde «striken» før du begynner å spise, kan du risikere at din sultne venninne har spist opp maten før du selv har begynt. Hvorfor godtar vi dette? Skulle ikke en allmenndannelse forhindre dette? Hvorfor velger vi stadig å være tilgjengelig for andre enn dem vi fysisk er sammen med?
Halvhjertet engasjement
«I dag skjedde det noe utrolig morsomt». Partneren lytter, men ser plutselig ned i telefonen. Du venter før du fortsetter. «Vi var på vei hjem, og så skulle vi løpe til bussen». Du får en melding du ser på, før du fortsetter. «Og så snublet jeg og falt så lang jeg var». Du ser ned igjen på telefonen for å svare på meldingen. Du fikk fullført det du skulle si. Det er bare det at historien ble fullført på en litt annen måte enn det var tiltenkt. Litt mindre morsom. Med litt mindre engasjement. Fordi tanken, tilstedeværelsen, forsvant fra historien og ned i smarttelefonen.
Hva gjør disse konstante avbrytelsene med den gode samtalen man trenger for å være nær et annet menneske? En samtale hvor man oppriktig ønsker å snakke med den andre. Der man er årvåken og ser på den andre for å kunne dømme partnerens signaler underveis. Undrer seg, stopper opp og spiller videre på det som blir sagt. Jeg hørte en gang en parterapeut gi to konkrete råd for et godt samliv: «Vis interesse for det partneren din sier», og «Legg vekk telefonen». Hun snakker av erfaring, og jeg tror henne.
En del av dannelsen
Jeg er redd for at smarttelefonens tilgjengelighet truer gode samtaler og ekte nærhet, og ønsker refleksjon omkring dette. Skolene må prioritere å legge til rette for samtaler, parallelt med den digitale satsingen. Kanskje skal ikke elevene se på læringsprogrammer i spisingen, men bruke denne tiden til å snakke sammen, i hvert fall noen ganger i uken. Så må lærere tåle å stå i den gode støyen. For samtalen er jo en viktig livsmestring og del av dannelsen. I tillegg må et bevisst mobilbruk inngå i barneoppdragelsen, og foreldre må gå foran med et godt eksempel.
Jeg tror bevisstheten er helt nødvendig. Den digitale kraften er sterk. En selger av digitale læremidler formulerte det veldig tydelig for meg. Han mente skjermen klarer det de fleste lærere ikke klarer. Å få oppmerksomheten til alle elevene i en klasse, på sekunder. Skjermene suger til seg oppmerksomheten vår, og har den først fått den, er det høyst sannsynlig at den klarer å holde på den en stund til.
Så jeg sier ja takk til mobilhotell, skjermtid, skjermpause, lydløs, sletting av apper og foreldre som setter grenser. Så håper jeg at vi først og fremst er tilgjengelig for samtalen, og ikke «striken».
Følg NRK Debatt på og
