Kronikk

Til en zoomer fra en boomer

Det er ikke opprøret ditt jeg frykter. Det er stillheten.

Møte på Zoom

Når studenter gråter foran meg på Zoom eller nekter å skru på kamera og lyden er slått av, blir jeg bekymret, skamfull og redd, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde.

Foto: Shutterstock

Det begynte jo så fint. Her kom det et influensavirus til landet via en hurragjeng som hadde vært på ski- og shotsferie i Alpene, men det var egentlig ingen fare.

Vi måtte bare slutte å klemme hverandre, vinke farvel til besteforeldre gjennom plastvinduer og stenge ned samfunnet en stund. «Dugnad», sa vi at det var, «sammen er vi sterke».

Med svulmende hjerter la vi ut stadig mer patosfylte meldinger på sosiale medier om at «alt blir bra», og at det dessuten er litt fint å endelig lære seg hvordan man setter en skikkelig surdeig.

Noen av oss la storsinnet til at det å droppe sydenferien var et offer vi gladelig tok for fellesskapet.

En hel generasjon er i ferd med å oppdage at dugnad ikke betyr «spleiselag».

Fellesskapet. Et ord som blir litt tømt for mening for hver dag som går når vi etter et år ser at de med minst fra før får mindre, mens de med mest får mer. Og de bare fortsetter å få.

Og få og få og få.

VGs Shazia Majid mener at det er uanstendig. Frithjof Jacobsen i Dagens Næringsliv lurer på hvorfor folk ikke raser mot koronaeliten. Han frykter at apatien er i ferd med å ta overhånd.

Finansminister Jan Tore Sanner mener derimot at det er greit-ish at dugnadspenger blir brukt til å utbetale utbytte tilbedriftseiere som nedbemanner på fellesskapets regning. For skams skyld sier han at det er uakseptabelt, men han vil ikke gjøre noe for å hindre det.

Bli sint og provosert og si «hold kjeft, jævla boomer».

Jeg er selv en av dem som har fått. Jeg bor i et hus med hage, har hytte og etter hvert en romslig økonomi, takket være lav rente og finansielle støttepakker.

Jeg er ved god helse, bestiller vin i kasser og har øreklokker med støydemping så jeg ikke skal høre singlingen når jeg kaster stein i glasshus.

Så ikke tenk på meg. Det fikser jeg fint selv.

Men nå kjenner jeg på at vinen smaker litt surt og av og til gir meg sure oppstøt, selv om den er blitt billigere takket være FrPs heroiske kamp for å senke alkoholavgiften i denne vanskelige tiden.

Jeg kjenner på en uro i magen som ikke kun skyldes garvesyre og surdeig når jeg veileder studentene mine på Fagskolen Kristiania.

Positive og konstruktive med tommelen stivt rettet opp mot voksenverdens krav, møter de meg forventningsfulle og velvillige, lydige og flinke, på Zoom.

Dette er «sterke» studenter som inntil nå har motivert både oss lærerne og sine medstudenter til å holde ut.

De aksepterer isolasjon og pausesatte liv, og finner virtuelle måter å simulere sosialt liv på.

Null klining, kyssing eller klemming, men det er greit, for vi er jo sammen om dette. Ikke sant? Ikke sant.

Denne murringen i magen vil ikke gi seg.

Og når studenter gråter foran meg i de såkalte breakout-rommene sine på Zoom eller nekter å skru på kamera og lyden er slått av, blir jeg bekymret, skamfull og redd.

Bekymret fordi dette er «sterke» studenter som inntil nå har motivert både oss lærerne og sine medstudenter til å holde ut og gjentatt mantraet om «det kommer til å gå bra, vi må bare holde ut».

Skamfull fordi jeg har vært med på å innprente dem dette mantraet, jeg har jo trodd på det selv og lojalt støttet ethvert påbud og forbud for fellesskapets beste. Jeg lastet til og med den første smitteappen.

Men mest blir jeg redd. Redd fordi jeg begynner jeg å ane konturene av hva som står på spill: at en hel generasjon er i ferd med å oppdage at dugnad ikke betyr «spleiselag» eller solidarisk arbeid for fellesskapets beste.

At dugnad er et ord som er annektert av skarpskodde spinndoktorer i regjeringsapparatet for å skjule at vi med penger på bok egentlig kun er opptatt av én ting: Penger på bok. At det til syvende og sist handlet om milliarder, ikke mennesker.

Koste hva det koste vil.

Dugnad er et ord som er annektert av skarpskodde spinndoktorer i regjeringsapparatet.

Huff. Dette ble veldig negativt. Metaforisk, lite konstruktivt og mer enn en anelse selvrettferdig. Hulk.

Jeg tørker mine krokodilletårer og finner trøst i at regjeringen forteller meg at jeg kan dra utenlands i vinterferien, selv om det er «frarådet». Da kan jeg kjøpe mer vin på taxfree og forsikre meg selv om at jeg er med på dugnaden for å opprettholde tingenes tilstand.

Jeg er faktisk en slags kriger væpnet med kredittkort ut fra logikken om at så lenge min økonomiske handlekraft opprettholdes, vil vi overvinne både virus, klimakrise og eksistensiell tomhet.

Så hva er konklusjonen?

Hva er min beskjed som boomer til en zoomer?

Jeg vet egentlig ikke. Håpet mitt er at du skal fortelle meg det. At du skal bli sint og provosert og si «hold kjeft, jævla boomer», ta fra meg vinglasset og be meg pelle meg inn på kjøkkenet.

For det er jo det jeg egentlig burde gjøre: lage mat til dere som er på dugnad.