NRK Meny
Kronikk

Til buingens pris

Stortingspresidenten fikk kritikk for å bue et mannskor forrige uke. Men en kultur som ikke buer er uinteressert og uinteressant.

Buing

BUUUUUUUUUU! er en helt akseptabel og dannet ting å gjøre når man møter et kulturuttrykk man ikke aksepterer, ifølge kronikkforfatteren.

Foto: Katrina Cole (CC BY-NC 2.0)

Da Mannskoret fremførte det som hørtes ut til å være den russiske nasjonalhymnen under åpningen av Høstutstillingen i forrige uke, buet vår stortingspresident Olemic Thommessen. Eller, det stemmer visst ikke helt, han «unnlot å klappe og kom med noen mishagsytringer til de som sto i nærheten». Men han kunne ha buet! Det ville i alle fall vært mer naturlig enn å applaudere «nasjonalsangen til et land som i disse dager fremstår som en aggressor og som bryter folkeretten på en rekke punkter», slik resten av publikum gjorde, sa han til Aftenposten. Det er det verdt å feire.

I følge twittokratiet og facebook-offentligheten var visst Thommessens protest «barnslig», «udannet», som «en unge i trassalderen», «uhøflig, ignorant», «pinlig» og et eksempel på «ureflektert besteborgerskap». Jeg er uenig.

Ikke udannet å si fra

Hele situasjonen er unektelig komisk: Mannskoret – et litt «artig» kor med medlemmer hovedsaklig fra den osloske kultur- og medieverden – har en rekke forsvunnede nasjoners nasjonalsanger som del av sitt repertoar. Og det var en slik sang de fremførte under åpningen, nemlig den sovjetiske nasjonalsangen, den såkalte «Stalin-hymnen» som kom i ulike versjoner fra 1944 til 1977 (i tillegg sang de den kjedelige Raga Rockers-låten «Fritt liv»). Stalin-hymnen er imidlertid til forveksling lik dagens russiske nasjonalsang – de har samme melodi – og det var overfor denne sangen Thommessen trodde at han uttrykte sin misnøye.

Thommessens protest var visst «barnslig», «udannet», «uhøflig, ignorant» og «pinlig». Jeg er uenig.

Kristoffer Jul-Larsen, PhD-kandidat

Med tanke på at forholdet mellom Norge og Russland for tiden kjølner stadig raskere, er det ikke helt uforståelig at Thommessen ville protestere. Nå deler ikke jeg stortingspresidentens syn på konflikten mellom Russland, Ukraina og EU/NATO (Hege Tojes nyanserende beskrivelse av Russlands utenrikspolitikk er til å bli klok av), men jeg vil si meg sterkt uenig i at det er udannet eller barnslig å si klart ifra om at en ikke liker et kulturuttrykk – også under fremførelsen av det.

Det er snarere omvendt: Å reagere, og tore og evne å gi uttrykk for ens reaksjon er et tegn på dannelse, en forståelse av at publikum tar del i fremføringen og opplever at det som fremføres angår dem.

Publikum som klapper pent

Som barn blir vi hysjet på for ikke å forstyrre, å bli et myndig menneske innebærer ansvaret det er å selv vurdere når en er tilstrekkelig provosert til at en syns det er nødvendig å si fra.

Å reagere, og tore og evne å gi uttrykk for ens reaksjon er et tegn på dannelse.

Kristoffer Jul-Larsen, PhD-kandidat

Er det noe vi ikke har for lite av i Norge, er det folk som syns kunst og kultur er dumt og dårlig. Men er det noe vi definitivt har for mye av, er det servile publikumsmasser som nikker og klapper pent når de blir bedt om det. Kulturpolitisk sett lever vi i en gullalder, etter at den rødgrønne regjeringen i løpet av sine åtte år styrket kulturbudsjettene på en måte som vel mangler historisk sidestykke. Det betyr imidlertid ikke at alt står bra til med den norske kulturnasjonen.

Vi skiller, språklig og politisk, mellom kunst og kultur. Kultur omfatter mye mer enn bare kunst, men kunst holdes – av mange i alle fall – for å være det viktigste i kulturen, kulturlivets spydspiss. Men selv om et kunstverk alltid blir skapt med utgangspunkt i en kultur, betyr ikke det at verket vil være en del av den samme kulturen. Kulturen består av de kunstverkene vi gjenoppsøker, de verkene vi husker, enten bevisst eller ubevisst (som inspirasjonskilder og forløpere til verk vi ser i dag for eksempel).

Verkene vi ikke snakker om

Min påstand er at for mange av dagens kunstverk ikke får ta del i kulturens hukommelsesarbeid, de blir aldri gjenoppsøkt, ikke minst: de blir ikke snakket om. Dette skyldes mange ting, at kunsten ikke er god nok, at det plutselig har blitt så mye av den at vi ikke makter å ta den inn, dårligere rammevilkår for kunstkritikken osv. Men en svært viktig årsak er at store deler av publikum ikke går i noen reell konfrontasjon med kunsten de møter. Det vi ikke skjønner unngår vi, det vi ikke liker tier vi i hjel, mens vi klapper høflig.

Thomessens mishagsytringer og (forestilte) buing er et friskt pust!

Kristoffer Jul-Larsen, PhD-kandidat

Kombinert med publikums taushet har kunst- og kulturliv i likhet med resten av samfunnet blitt underlagt et kvantitativt rapporterings- og vurderingsregime hvor det viktigste er det som kan tallfestes: antall besøkende, produksjoner, avisomtaler. Kunstens innhold er det vanskeligere å dele på antall statlige støttekroner. Resultatet er at det blir viktigere at noe skjer enn hva som skjer.

Tok koret på alvor

I en slik kulturell situasjon, hvor de fleste kunstuttrykk først og fremst møtes med taushet, er Olemic Thomessens mishagsytringer og (forestilte) buing et friskt pust! Han fant seg ikke i å skulle bli servert den russiske nasjonalsangen i den situasjonen han oppfatter at landet står i nå, og det ga han beskjed om. Han tok sangen som en provokasjon og møtte koret som likeverdige samtalepartnere.

Han tok sangen som en provokasjon og møtte koret som likeverdige samtalepartnere.

Kristoffer Jul-Larsen, PhD-kandidat

Det avfødte tilsvar fra koret som forklarte deres valg av repertoar – noe som nok var oppklarende for flere i publikum – og at det skulle forstås som en solidaritetserklæring overfor det russiske folk, ikke den russiske stat. Dessuten var vi flere som fikk vite om denne hendelsen.Den kulturelle situasjonen ble i det hele tatt rikere av Thommesens reaksjon.

På spørsmål om hvorfor vi er så høflige i dette landet svarte forfatteren og retorikeren Georg Johannesen en gang at «det er fordi vi er et underklassens land. I Norge er vi så redde for skjellsord og tar alt personlig. Vi tåler ikke motsigelser. Nå, for eksempel, fikk jeg dårlig kaffe. Jeg tør ikke si det. Hvis jeg gjorde det, ville jeg være en vanskelig person.»

Det er i så måte ikke så overraskende at det var Thommessen, en god representant for det dannete og velbeslåtte Høyre, som gjorde seg til en «vanskelig person» under åpningen av høstutstillingen. Spørsmålet er når vi andre, som gjennom historiens løp nå har fått både penger og utdannelse, skal følge etter.