Barnevernet i Norge gjennomførte i 2010 mer enn 30.000 undersøkelser om barns oppvekstsvilkår i Norge. Det biologiske prinsipp, som enkelt forklart er at barn i utgangspunktet skal vokse opp hos foreldrene, er sentralt i barnevernloven når slike undersøkelser gjøres.
Et eksempel på dette så vi i dokumentarserien «Barnets beste» på NRK1 i går. Her får vi blant annet møte gutten Rainer, som ble tatt fra sin mor like etter fødselen og plassert i fosterhjem. Seks måneder senere dukker guttens biologiske far opp, og barnevernet må ta en bestemmelse. Hvor tungt skal biologisk tilhørighet veie?
Svekkelse i rettssikkerheten
I vinter presenterte «Raundalen-utvalget» sin rapport om det biologiske prinsipp i barnevernet i NOU 2012:5. Utvalget har presentert et omfattende arbeid med gode ansatser. Likevel er rapporten noe ensidig og unyansert og kan føre til en svekkelse i rettssikkerheten til en utsatt gruppe.
Utvalget, som skulle vurdere det biologiske prinsipp i barnevernet, synes å være kritisk til prinsippet. De argumenterer for at hensynet til foreldrenes rettssikkerhet kommer i konflikt med barnas behov, og konkluderer med at det ikke finnes holdepunkter som bekrefter eller avkrefter at det har en avgjørende egenverdi for barn å vokse opp hos sine foreldre.
Dette bekymrer. Det biologiske prinsipp ivaretar både foreldrenes og barnas rettssikkerhet. Offentlig omsorgssvikt kan forekomme blant annet gjennom feilaktige omsorgsovertakelser eller fordi omsorgen overtas uten at gode og varige løsninger finnes. Dette burde ført til større varsomhet i utvalgets konklusjoner. Det biologiske prinsipp er kanskje heller ikke den største eller eneste årsaken til at noen barn ikke får hjelpen de trenger innen rimelig tid eller at fosterhjem rakner?
Praksisen er problemet
Ut fra hvordan utvalget oppfatter rettspraksis, synes de dessuten å mene at barnevernet vektlegger prinsippet for mye. I så fall er jo ikke prinsippet problemet, men praksisen. Da burde utvalget kanskje utfra mandatet om å «belyse vanskelige problemstillinger som oppstår i barnevernets arbeid» vært mer opptatt av å undersøke hvorfor barnevernets praksis svikter, heller enn å redusere betydningen av prinsippet?
Man kan også spørre seg om det er et vitenskapelig spørsmål om barn skal vokse opp hos sine foreldre siden både nasjonal og internasjonal rett bygger på dette. Kan betydningen av prinsippet underkjennes fordi utvalget ikke fant forskning som støtter en egenverdi for barnet?
Utvalget foreslår et nytt prinsipp kalt «utviklingsstøttende tilknytning», som skal være førende i forhold til det biologiske prinsipp når omsorgsbetingelsene vurderes som hemmende for barnets utvikling. Rapporten støtter seg til forskning om barns utvikling og tilknytning. Tilknytning er uten tvil vesentlig. Tross dette sitter vi med en følelse av at utvalget begynner i feil ende. Ivaretas forhold rundt barns tilknytning for dårlig i saksbehandlingen til barnevernet? Kanskje tilknytning noen ganger vektlegges for mye og at fokuset blir ensidig?
Barns tilknytning godt ivaretatt
Praksis varierer trolig. Men å innføre dette prinsippet kan også føre til at barnevernets praksis blir mer uoversiktlig og at undersøkelser av andre sentrale forhold svekkes.
Utvalget tar heller ikke tilstrekkelig hensyn til de metodiske svakhetene som oppstår når vurderinger av tilknytning mellom et bestemt barn og dennes omsorgsgiver gjennomføres med metoder som er utviklet for forskning på grupper. For oss er det derfor uklart hvordan prinsippet kan styrke praksis og rettssikkerheten. Barns tilknytning er for øvrig allerede godt ivaretatt i det overordnete prinsippet «barns beste».
Begrenset kunnskap om barnevernets praksis
Utvalget argumenterer for behovet for mer forskning. Dette vil nok de fleste enes om. Her fremheves viktigheten av forskning på terskler og tiltak. Dette er viktig, men noe snevert.
Dersom man i større grad ønsker et mer kunnskapsbasert barnevern, bør man vel i første omgang vite mer om hvor skoen trykker? Det er jo en gang slik at før man foreskriver medisin, bør man vite hva som feiler pasienten. I denne sammenhengen kan pasienten være barna, foreldre, fosterforeldre, de ansatte i barnevernet og barnevernets praksis. Utvalgets tilrådninger og en gjennomgang av disse, vitner om den begrensede kunnskap som finnes om barnevernets praksis. Dette indikerer klart at behovet for forskning omfatter flere forhold.
Vi sitter igjen med en opplevelse av at flere av forslagene til utvalget kan resultere i en mer kompleks og utfordrende praksis for barnevernet. Det kan føre til alvorlige og uheldige konsekvenser for barn og familier som er i barnevernets søkelys og svekke rettssikkerheten deres.
SE PROGRAMMET I NETT-TV: Barnets beste episode 1
