Kronikk

Tiggerne må hjem

Jeg vil også være hjemme og smøre matpakker til barna mine. Men akkurat nå må jeg sørge for at de i det hele tatt har noe å spise. Jeg lever i Norge fordi jeg må.

Doina Bobu, Rom

Vi ønsker å be norske myndigheter og nordmenn om å se den gruppen av fattige tiggere fra Romania, som ikke er kriminelle, skriver blant andre 44 år gamle Doina Bobu, som er Frelsesarmeens brukerrepresentant for romfolk.

Min historie er ikke unik. Jeg er bestemor, fra en småby i Romania. Hjemme i Romania er det stor mangel på mat. Det er ingen gode muligheter for oss romfolk til å kunne ivareta våre barn på en god og trygg måte.

Tiggerne bør få hjelp til et liv hjemme i Romania.

Å dra til Norge er et desperat forsøk på å holde familien i live. Om vi kunne velge, så ville vi ha vært sammen med våre barn og barnebarn.

Frelsen vil hjelpe

Jeg tok kontakt med Frelsesarmeen i Norge, fordi jeg tenkte de kunne kanskje hjelpe oss Romfolk.

Nå oppfordrer Frelsesarmeen den norske regjering til å ta initiativ til å få på plass en handlingsplan med realistiske løsninger, med mål om å hjelpe tiggerne til et liv hjemme i Romania.

I over et tiår har tiggere, som ofte er etniske romfolk fra Romania, kommet til Norge. Alle er enige om at dette er et sosialt problem.

Jeg føler en form for respekt her som vi romfolk ikke kjenner i Romania.

Politiet har allerede lovhjemler til å stoppe kriminalitet, men med nåværende politikk så er det er få, om ingen, konstruktive og realistiske løsninger i sikte på det grunnleggende fattigdomsproblemet.

Kriminalitet

Dagsrevyen fortalte torsdag 12. september om en ny politirapport fra Kristiansand som handlet om tiggerproblematikken i byen. Rapporten viste en sammenheng mellom tigging og kriminalitet. Dette er ikke ny informasjon, og ble også beskrevet i FAFOs omstridte rapport om tiggere fra 2015.

Jeg ønsker å be norske myndigheter og nordmenn om å også se de mange fattige tiggere fra Romania, som ikke er kriminelle, men som er rammet av stor nød.

Mange i Romania lever gode liv, også romfolk. Men det er også svært mange som lever i ufattelig stor nød.

Vi elsker det norske folket.

Det er vanskelig å få jobb, og utfordrende å sende barna på skolen. Skolebøker og utstyr koster penger. Det er skam å sende barna uten niste på skolen.

Fattigdommen går i arv

Mange romfolk befinner seg i en umulig situasjon, som min. 1 av 5 rumenere har ikke nok inntekt til å brødfø familien. 37 prosent av etniske rombarn lever i vedvarende fattigdom.

Vi er mange analfabet, problemene går i arv.

Romfolk som samfunn selvfølgelig også selv ansvarlig for å løse sine egne problemer, men diskrimineringen er fortsatt levende.

Uansett hvem som har historisk ansvar for det, så er dette et sosialt problem som må løses.

Jeg kjenner et umenneskelig press

Jeg kjenner et umenneskelig press på meg, for å skaffe nok penger. Jeg bidrar til å min datter og hennes to barn, min mor, bror og hans kone og deres fire barn.

Diskrimineringen er fortsatt levende. Det er risikabelt for oss å selge produkter på gatene i Romania, politiet kommer og jager oss bort. Barnevernet er etter oss i Romania. Vi har ikke fred noe sted.

Vi kommer til Norge av ren nød.

Her møter vi en varme vi ikke en gang møter i vårt eget hjemland, selv om vi lever ute på gata. Vi er vant til å ikke ha noe, men jeg snakker for alle jeg kjenner når jeg sier vi elsker det norske folket.

Jeg kommer hit til Norge fordi jeg føler en form for respekt her som vi romfolk ikke kjenner i Romania.

Løsninger som fungerer

Tiggerproblematikken har pågått for lenge i Norge, vi må tenke nytt. Frelsesarmeen foreslår at regjeringen utarbeider en handlingsplan med konkrete tiltak.

Stortingskomiteen (stortingsproposisjon 83.L) har pekt på muligheter for å utvikle målrettede sosiale tiltak gjennom EØS-midlene i Romania. Vi må legge til rette for at disse midlene kan brukes til sosialt arbeide med rumenere som bor på gata i Norge.

Vi er mange analfabet, problemene går i arv.

Vi må få på plass et program for systematisk og langsiktig samarbeid, internt i og mellom Norge og Romania, mellom det frivillige og det statlige.

Vi må samle våre ressurser for å få på plass transnasjonale samarbeidsprosjekter.

Tiltakene bør primært ta sikte på å hjelpe tiggerne til et liv hjemme i Romania. For eksempel et inkluderingsprogram hvor romfolk får intensiver til å starte et spesialtilpasset utdanningsløp i Norge, med sikte på å komme i stabilt arbeid, primært i Romania.

Det er ingen gode muligheter for oss romfolk

Jeg føler meg heldig som har fått et nettverk her gjennom Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, og jeg jobber så hardt jeg kan for å holde familien min i live.

Vi romfolk som tigger i Norge går med en konstant uro og savn etter familien og våre barn. Vi bekymrer oss stadig, vi vet ikke om vi klarer å brødfø familien neste uke eller måned.

Jeg skulle gjerne vært i Romania sammen med familien min, i stedet for her i Norge. Men for oss betyr det forskjellen mellom liv og død.