Tidsklemma sier vi. Ingen har tid til hverandre. Ingen har tid til jobb. Ingen har tid til barn. Ingen har tid.
Jeg har lyst til å skrive om romklemma. Da tenker jeg ikke på romfolk – eller de kan det hende jeg kommer til å skrive noe om – men det er ikke det jeg mener med romklemma. Romklemma er når du blir skvisa fordi det ikke er plass til deg.
Ungdom blir skvisa
Noen blir skvisa av trangboddhet. Som når vanskeligstilte familier i trange leiligheter får så store vanskeligheter når konflikter eskalerer, at de ber om hjelp fra barnevernet. Noen ganger går det så langt at ungdommen må flytte ut, i hvert fall en periode, fordi det ikke er nok rom til å tåle kulturkonflikter, generasjonskonflikter, arbeidsløshet og storfamilieproblematikk på én gang, når man bare har 50 kvadratmeter å spre det på. Ofte kan ungdommene heldigvis flytte tilbake igjen når hormonene har rast fra seg.
Noen blir skvisa av ikke å få komme inn. Jeg har åpnet døra for dusinvis av 14-åringer som ikke har noe sted å være på kveldene. De har ikke plass. Det er ikke rom for dem i herberget. Det er høst og vinter, og de kan ikke invitere vennene sine med hjem. Det er nemlig ikke plass. Alternativene er Oslo City til vekterne jager dem, Akerselvas dopmarked, skolegården på Hersleb eller lignende steder – ikke akkurat bugnende av stimuli og mestringsmuligheter for den oppvoksende slekt.
Før de blir kriminelle
«Hvorfor ser vi ikke fattigdommen?» spør forskeren Agnes Andenæs når hun avdekker foreldre med barnevernstiltak sin sosiale, kulturelle og økonomiske mangel på ressurser. 18. november sa byrådsleder Stian Berger Røsland at barnevernet må få bedre muligheter til å gripe inn overfor kriminelle som er for unge til å straffeforfølges. 11. desember står han i spissen for et budsjettforslag som innebærer å slå beina under forebyggende ungdomsarbeid over hele Oslo.
I samme badevannet ryker budsjettene til tusenvis av foreldre som er avhengig av sosiale stønader. Som om ikke det var nok, ser Røsland ut til å måtte punge ut med en million til Human Rights Service for å få støtte fra ytterste høyre til kuttene. Tenk om Røsland hadde skjønt at han hadde muligheten til å gripe inn overfor alle de som var for unge til å begå kriminelle handlinger – ennå.
Utenforskapet
Ungdomskriminalitet kan ikke unnskyldes med manglende fritidsklubber. Fritidsklubber er heller ikke løsningen på hvordan man skal møte ungdom som allerede begår kriminalitet. Forebygging handler om framtida. Spørsmålet blir hvor mange rotløse og potensielt kriminelle ungdom man ønsker å skape for framtida – riktignok etter neste byrådsvalg. Ungdomskriminalitet er uansett bare en ørliten flik av konsekvensene av denne politikken. De fleste unge raner ikke – samme hvor mye vi tar fra dem.
Men gjennom å miste FRIGO, fritidsklubber og andre ungdomskulturelle tiltak, mister de muligheten til kultur-, natur- og mestringsopplevelser, sosial kapital, vennenettverk, og rom hvor det er lov å være ungdom. Rom hvor voksne ser de på en positiv måte. Rom for integrering. Rom for å møte jevnaldrende. Rom for å forebygge ensomhet og mobbing. Rom for å fange opp de som virkelig trenger hjelp. Ved å frata ungdommen dette skapes et utenforskap. Et utenforskap byrådet ikke har noen løsning på før det eventuelt fører til kriminalitet.
Les på Osloby.no: «Jordal fritidsklubb reddet i siste stund»
Ingen ville lytte
Onsdag kveld gikk ungdom i Oslo ut og forsøkte å skape seg rom. De gikk ut i gatene med fakler for å protestere mot at klubbene og fritidstilbudene deres skulle legges ned. Ordføreren nikket pent på Debatten for noen uker siden, da det ble snakket om forebyggende ungdomstiltak, men var det noen i byrådet som ville lytte til ungdommene på onsdag? Kanskje de ikke hadde tid. De hadde jo et budsjett de skulle vedta.
Mange har dårlig tid, men få bryr seg nemlig om romklemma. Derimot snakkes en del om det offentlige rom – oftest om det som ikke passer i det offentlige rom; jaging av rusmisbrukere, kriminalisering av romfolk og panikkartikler om ransbølgene. En kunne tro at det offentlige rom burde ha et sted for alle. Det ligger på en måte i ordet. Isteden er Byrådets politikk i ferd med å skape de offentliges rom. Et sted der det offentlige bestemmer hvem som får være, og de eneste som får leke, er de som kvalifiserer seg til OL. Rike barn leker best i Oslo.
