Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Fotball-EM er i gang, og selvfølgelig frontes mesterskapet av en ny poplåt. Denne gangen er det David Guetta og Zara Larson som har den offisielle EM-låta, med den oppløftende «This One’s for You».
En fotballåt handler om store folkemasser som synger i kor. Derfor må de ha forholdsvis enkle melodier, og tekster som er lette å huske og lette å føle. Den må funke like bra på arenaen som på puben som på hitlistene. Derfor bør den ha en tekst som resonnerer i hele befolkningen, i kombinasjon med et tidsriktig sound.
Men en fotballåt kan være så mangt. Det er de gamle sangene som har en lokalhistorisk tilknytning til et spesifikt lag – tenk på Liverpool-bandet Gerry & The Pacemakers og «You’ll never walk alone», eller hvordan Manchester City-supportere synger «Wonderwall» av bandet Oasis, som kommer fra samme by. Disse er også eksempler på låter som adopteres av fotballpublikumet, selv om de ikke egentlig hadde noe med fotball å gjøre.
Mest kjent er nok låtene som skrives for en hel nasjon, ikke bare et lokalt team, i forbindelse med de store mesterskapene. Mange nordmenn kan fortsatt refrenget på låta «Danish Dynamite» – danskenes offisielle VM-låt fra 1988. Det er ikke så ofte Norge er med i disse mesterskapene, men sist gang det skjedde, var det DumDum Boys som skrev «Bønda ifra Nord», som i ettertid har blitt en av deres mest kjente sanger.
Men noen fotballåter er bedre enn andre. Jeg skal ta for meg den som jeg og mange andre er mener er den beste fotballåta noensinne.
I forkant av fotball EM i England i 1996, tok det engelske fotballforbundet kontakt med Ian Broudie fra bandet «The Lightning Seeds», og ba han skrive en låt til mesterskapet.
Broudie fikk med seg de to komikerne David Baddiel og Frank Skinner – som var kjent fra et humorprogram med fotballvinkling på engelsk TV.
Sammen skrev de låta «Three Lions» – en tittel inspirert av emblemet med de tre løvene, som de engelske spillerne har på sine landslagsdrakter.
Optimisme og svartsyn
«Three Lions» skiller seg også ut som fotballåt, ved at den ikke har en direkte optimistisk tekst, snarere tvert imot. Den er dypere enn de fleste fotballåter.
I åpningen hører man lyden av en fullsatt, kokende stadion, men med en serie bekymringsfulle meldinger fra kjente engelske fotballkommentatorer, som sier ting som: «I think it’s bad news for the English game».
Låtas kjerne er Englands seier i fotball-VM i 1966, da de slo Tyskland i finalen. Siden den gang har hver turnering endt i knuste håp. Likevel – disse gjentatt skuffelsene har ikke dempet følelsen av at England, en vakker dag, kan nå den samme bragden igjen.
Engelsk fotballhistorie: England vinner VM i 1966, og lagkaptein Bobby Moore bæres på gullstol av lagkameratene (f.v.) Roger Hunt, Geoff Hurst og Ray Wilson.
Foto: STAFF / AFPI låta forteller de om 30 år med smerte, men at det ikke kan stoppe dem fra å drømme om ny seier. Denne kombinasjonen av pessimisme og stolthet, gjør «Three Lions» erkebritisk.
Og mot slutten av låta, så snus denne pessimistiske stemningen til optimisme. Plutselig får man en ny serie med fotballkommentatorer, som sier ting som: «England has done it in the last minute of ekstra time»!
Sangen mest berømte linje, er den gjentakende introen«it’s coming home, it’s coming home, fotball’s coming home».
Denne tekstlinjen har flere lag med betydning. Da låta ble skrevet, i 1996, skulle EM avholdes i England. Og det var i England at britene vant verdensmesterskapet 30 år tidligere.
Flere generasjoner fotballhistorie
Men England er også landet der den moderne fotballen ble oppfunnet. Og «Three Lions» gir et tilbakeblikk på en rekke stolte øyeblikk i engelske landslagsfotballens historie – som da Gary Lineker scoret mot Vest-Tyskland i 1990 i semifinalen, eller da den tannløse hardhausen Nobby Stiles’ gjorde en berømt dans med VM-trofeet i 1966.
En annen faktor som gjorde «Three Lions» så populær, var britpop-sounden, som var tidsriktig i 1996. Britpop var en sjanger som framhevet engelsk kultur i rockemusikk.
I «Three Lions» er dette tydelig i låtas music hall-inspirerte melodi. Eller hør den ’Penny Lane’-aktige trompeten i låtas intro.
Låta ble kjapt nummer 1 i England da den kom ut. Snart kunne man høre den sunget på fotballarenaer over hele øyriket. Så populær ble «Three Lions» at andre nasjoner også tok den til seg.
Til og med erkefienden Tyskland. Den tyske landslagskapteinen Jürgen Klinsmann kunne fortelle at på vei til semifinalen mot England i 1996, så sang det tyske landslaget «Three Lions» i bussen på vei ut til stadion.
I dag er sangen ofte å høre på tysk radio. Og hver gang det er en fotballturnering, så klatrer «Three Lions» tilbake mot toppen av de engelske hitlistene igjen. Som regel med en oppdatert tekst.
Sånn sett får låta evig liv, ved at den kan gis nytt tekstinnhold etter hvert som den engelske landslagsfotballens historie skrider frem.
«Three Lions» trekker linjer mellom opplevelser med engelsk fotball hos flere generasjoner.
Den klarer, som alle gode poplåter, å fange en sammensatt følelse, og uttrykke den i tre vers og et enkelt allsangvennlig refreng.
Men først og fremst er det en veldig fin låt, rett og slett en god melodi, som har hele registeret fra en persons indre monolog til brølet fra en fullsatt stadionet
Og idet vi er i gang med et nytt fotballmesterskap er det ingenting som tyder på at noen vil frata «Three Lions» trofeet som tidenes beste fotballåt.
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i «Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
