Kronikk

Tid for en hytterevolusjon

Framtidas hytteliv må bygge på moderne løsninger og tradisjonelle verdier.

Hafjell i Øyer

Norske hytter er blitt både større og dyrere og med full boligstandard. Nå må vi bygge annerledes for å verne om naturen, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Hafjell i Øyer.

Foto: Knut A. Nilsen / Aftenposten

En gang var den norske hyttedrømmen en liten tømmerstue langt inni fjellet med god avstand til nærmeste nabo, eller et krypinn i havgapet – gjerne på eget holme. Modellen var kanskje seterbua eller naustet i vannkanten.

Kontrasten kunne ikke vært større til dagens høystandardhytter med bad og toalett, opparbeidet tomt og dobbeltgarasje.

Hytter for hver sin tid. Enkle hytter i et land med små økonomiske ressurser og små krav. Luksushytter for en oljenasjon der bare det flotteste er bra nok.

Tid for nye tanker

Men hva innebærer en hytte for vår tid, for det 21. århundre? Er stor, større, størst idealer tilpasset vår tid? Dagens modell for hyttebygging har tatt inn over seg at vi ikke lenger har en fjelltopp eller øde øy til hver nordmann.

Men har den i tilstrekkelig grad tatt hensyn til at natur og naturressurser både lokalt, nasjonalt og globalt er begrenset og må husholderes med? Når stadig flere får råd til å realisere hyttedrømmen, må vi tenke nytt om måten vi bygger og planlegger på.

Vi har ikke lenger en fjelltopp eller øde øy til hver nordmann.

Dagens modeller for hyttebygging vokste fram under oljeboomen og jappetiden på 80- og 90-tallet. Det gjaldt å vise at det ikke skulle stå på pengene, verken for utbyggere eller hytteeiere.

Mens etterkrigstidens hytter bar preg av rasjonering, nøysomhet og beskjedne lønningsposer, skulle de nye hyttene bevise det motsatte.

Dominerer landskapet

Økte inntekter og oppheving av lånebegrensninger ble fulgt opp av liberalisering av kommunale byggebestemmelser. Kommunene konkurrerte om å tiltrekke seg Røkke, Gjelsten et co., og hytteeierne om å kopiere dem. Raske penger kom og gikk. Rikdommen skrev seg inn i landskapet med store bokstaver. Se meg! Se hytta mi!

Smak og behag kan kanskje ikke diskuteres, men den som har nok penger, kan prege vårt felles landskap med sin egen smak. De siste årtienes estetikk har gått ut på å imponere og dominere. Økt rikdom, større anleggsmaskiner og villige kommuner har gjort det mulig.

Øverst på den planerte fyllinga, gravd ut i en fjellside, troner hyttepalasset. Men er naboens drømmeutsikt hyttepalasset ditt?

De siste årtienes estetikk har gått ut på å imponere og dominere.

En forbrukskultur

Stadig flere leserbrev og reportasjer i lokalavisene tyder på at dette ikke er tilfelle. De som allerede har hytte, og som skaffet seg den for å være på fjellet, i skogen eller ved sjøen, er lite fornøyd med at de plutselig befinner seg midt i et byggefelt. De drømte om at nattehimmelen var opplyst av stjernene, ikke av naboenes utelys.

Hyttekulturen som begynte som et ønske om et liv nærmere naturen, er blitt en både areal- og ressurskrevende del av en forbrukskultur som vi alle ser ikke er bærekraftig. Store hytter krever store naturinngrep i form av tomteplanering og infrastruktur. Vann og kloakk trekker med seg helårs oppvarming og ytterligere forbruk av knappe energiressurser.

Det er lenge siden vi kunne bære med oss påskeprovianten med Bergans meis. Nå kreves brede veier med dype grøfter for vintebrøyting.

Nye miljøvennlige løsninger

Vi er vel alle enige om at utslippene av klimagasser må ned, men når praktisk politikk skal gjennomføres, ender vi nesten alltid med å velge de mest energi- og ressurskrevende løsningene. «Etter oss kommer syndfloden», sa de ved Solkongens hoff for over 300 år siden. Miljøansvaret får nasjonale myndigheter ta, sier kommunestyrene.

Hyttedrømmen lever uansett videre. Vi må spørre oss hvordan den kan realiseres uten å gjøre den til et mareritt. Må hyttebygging ødelegge den naturen hyttefolket søker?

Det fins allerede gode eksempler på hyttebygging som tar naturhensyn. Ny teknologi gir mulighet for sol- og vindenergi og toalettløsninger uten tung infrastruktur (og som gir verdifull kompost til hyttehagen i tillegg). Idealet om å imponere må byttes ut med et ideal om harmoni og respekt – for natur, byggeskikk naboer, friluftsliv og beiting.

En tett hyttegrend med små boenheter kan gjennom fellesfunksjoner (vaskerom, sykkelstall, verksted, badstue, kafé ...) gi mer komfort enn dagens felt med store hytter på store tomter. Hyttelandsbyer kan også gi grunnlag for tilbud om kollektivtransport. Tidsdelingshytta kan gi økt hytteglede pr. kvadratmeter bygg.

Rikdommen skrev seg inn i landskapet med store bokstaver.

Økt byggepress

Hytta som sniker seg ubemerket inn i landskapet kan være mer sjarmerende enn se-på-meg-mastodonten, og lokale tilbud om snøskutertransport setter færre spor i landskapet enn veiutbygging.

Norsk natur kommer til bli utsatt for sterkt økende press i årene som kommer. Ikke bare fra norske hyttebyggere. Snø og skiføre er blitt mangelvare i fjellene sørover i Europa. Kineserne begynner ta over våre turistvaner. De mest besøkte turistmålene i Norge begynner allerede å bli nedslitt.

Årets tørkesommer har vært en påminning om at beiteressursene i utmarka må utnyttes bedre.

Å bygge ned naturen bit for bit er ingen holdbar løsning for framtida. Umistelige verdien kan gå tapt.

Det er på tide at kommunene i samarbeid med statlige myndigheter planlegger for framtidas utfordringer.