Ti år med terror i hodet

Foreldrene mine flyktet fra krigen i Bosnia for å gi familien et trygt liv i Norge. Så skjedde 22. juli.

Jeg var 18 år den sommeren og hadde store drømmer. Jeg var lærling på et lensmannskontor og fast bestemt på å bli politi. Var fylkesleder i Vest-Agder AUF og ville jobbe politisk. Drømte om å se verden.

Men den glade jenta som dro på sommerleir på Utøya, forsvant et sted mellom skuddsalvene på øya og dødskampen i Tyrifjorden.

Jeg fikk aldri bli en normal 19- eller 20-åring.

Regnet som plasket i vannet ble overdøvet av skuddene og skrikene. Vi løp, løp, løp. Kom ikke gjennom på 112. Gjemte oss i fjellskrenten.

Noen er truffet og ligger med hodet ned i vannet. Jeg ser skuddmerket i pannen. Han er død. Jeg trekker han opp av vannet.

Skuddene kommer nærmere. Ved siden av oss ligger det flere. Det var ikke lenger tvil. Jeg hvisket bare at vi skulle svømme. Nå eller aldri. Men det var én ting jeg bare måtte gjøre først: sende en melding til foreldrene mine og lillebroren min.

Min siste melding, tenkte jeg.

Jeg var en dårlig svømmer og visste at sjansene var store for at jeg ville drukne. Jeg la legitimasjon i bh-en, så det ville bli lett å identifisere meg når de fant meg.

Det var som om skrekken var borte. Jeg var lammet, apatisk, tom. Følte ingenting. Det som skjer, det skjer. Jeg har igjen andre valg. Dette er min siste post.

Vi kastet oss ut i vannet. En snudde. Jeg vil heller bli skutt enn å drukne, sa han.

Ut i dypet. Ingen vannkant, bare rett ut. Jeg hadde ikke fått tatt av meg joggebuksen. Den dro meg ned, og jeg kjente vannet stige over hodet. Svømmetak har aldri føltes tyngre. Noen dro buksen av for meg. En annen sa: «Jeg elsker deg, Emma», men jeg responderte ikke.

Nå gjaldt det bare å komme seg utover.

Før jeg dør skal jeg se gjerningsmannen, tenkte jeg. Se hvem det er som slakter ned ungdommer på sommerleir.

Svømmende på ryggen. Blikket mot øya. Og rett mot han. Han lo med en ekkel latter som skapte ekko. Løftet våpenet. Kulene haglet.

Dette er døden, tenkte jeg. Dette er min siste reise i livet. I mørket. Ute i vannet. Beina ble trukket nedover mot dypet. Jeg sank.

Jeg så et helikopter og trodde først de skulle hjelpe, at de skulle slippe ned redningsvester eller fire oss opp. Men de hjalp oss ikke. De må være mot oss, de også, tenkte jeg. Vi har ingen sjans.

Det var så langt til landsida. Jeg var i ferd med å gi opp. La meg selv forsvinne i den kalde fjorden.

Plutselig merket jeg at noen svømte opp ved siden av meg, og jeg så at han bare var et barn. Nesten uten innlevelse, mer konstaterende, sa han: «Jeg trodde at politimenn var snille, jeg. De skjøt pappa.»

Han var 11 år.

Jeg prøvde å skjule tårene mine, prøvde å oppmuntre han:

«Så flink du er til å svømme», sa jeg. «Hvis du blir sliten, kan du lene deg over skuldrene mine. Nå må du svømme for pappa.»

Han kapret meg i det svakeste øyeblikket mitt, da jeg ikke lenger hadde håp. Det ga meg krefter til å tenke at dette skal vi klare sammen. Nå er det bare oss. Vi var så til stede for hverandre at vi nesten ikke hørte skuddene lenger.

Etter en stund kommer en hvit båt i vår retning. En solbrun mandig hånd strekker seg mot oss i vannet. Usikkerheten slår inn. Er dette en vi kan stole på? Vi blir løftet opp og ser at det ligger flere i båten, så det føles ok. Usikkert, men ok.

Kulene haglet i bakgrunnen og båten snudde. I et sekund trodde jeg han skulle kjøre oss tilbake til øya. De siste ordenene mine jeg husker da var «ikke kjør oss tilbake til øya!» og jeg ble betrygget med «nei. Legg deg ned!»

Regnet plasket ned over oss, men nå føltes det varmt og trygt, selv om vi fortsatt hørte skuddene bak oss. Ved kaia ble jeg puttet i en tilfeldig bil. På veien til sykehuset var det masse ambulanser overalt.

På sykehuset oppdaget de at jeg var skutt i armen, og de fjernet partikler fra kulen. Patroner mister heldigvis kraft når de treffer vann.

Jeg fikk beskjed om å ringe hjem. Jeg sa bare: «Hei. Det er meg. Det går bra. Jeg er på sykehuset. Vi snakkes», og la på før moren min fikk sagt et ord.

Timene gikk i en sykeseng på et rom alene. Utenfor vinduet var det fullt av journalister. Ikke et eneste kjent ansikt. Jeg ble sendt videre til Sundvolden hotell. Følte ingenting. Var helt tom. Utslitt. Bedøvet.

Nede i kjelleren til hotellet var det tøy vi kunne få. Jeg trengte undertøy og fikk tak i en rød morgenkåpe som jeg har ennå.

Mens jeg stod der i kjelleren tråkket noen på et kumlokk. Det lagde en høy lyd. Det var første gangen jeg følte noe. Frykten strålte nedover ryggen. Jeg ville bare springe.

Natten gikk, og listene over hvem som var bekreftet omkommet og hvem som var registret ved sykehuset, ble hengt opp nede i gangen. Vi lette hele tiden etter kjente.

Jeg ville bare hjem. Neste morgen kom foreldrene mine og broren min og hentet meg. De gråt, jeg følte ikke så mye. Ville bare bort.

Jeg ble født i Sarajevo under krigen i Bosnia. Foreldrene mine flyktet for at vi skulle få et trygt liv, og så skjedde dette. Datteren hadde vært på en øy der noen hadde kommet for å drepe. Og det var ingenting de kunne gjøre mens jeg kjempet for livet.

Stuen hjemme var overfylt med blomster og kort.

Allerede mandagen etter Utøya var jeg tilbake på jobb på lensmannskontoret. Jeg ville se kollegaer og få kontroll over frykten for politiuniformer. Men jeg følte meg som en robot. Snakket om terrorangrepet på repeat. Viste ingen følelser.

Det var begravelser på rekke og rad. Det var uvirkelig.

Først året etter kom smellet. Jeg gikk rett i kjelleren. Kroppen i konstant beredskap, sorgen, frykten, panikken – alt i en boble som bare sprakk så det suste i hodet. Jeg trengte hjelp. Traumebehandling og psykologtimer.

Jeg var liten og redd, men hadde holdt maska dag etter dag. Netter uten søvn, hvor jeg kunne høre Breivik. Se ansiktet hans for meg om og om igjen. Høre skuddene. De fortvilede skrikene. Vennene som aldri kom tilbake.

Sorgen spiste meg.

Nå har jeg to fantastiske barn som jeg får vise vei i livet og bringe inn i framtiden. Det har gitt livet en ny mening. Jeg er takknemlig for livet. Man må føle seg så bra man kan og gjøre noe godt.

Sett utenfra ser jeg sikkert som en hvilken som helst 28 år gammel tobarnsmamma. Men det er jeg ikke. Som alle foreldre er jeg redd noe skal skje med barna, men jeg bærer i tillegg på traumene fra Utøya.

Jeg krisemaksimerer når barnehagen ringer. Tenker det verste: Nå er det noen som har tatt barna mine! De er kidnappet! Jeg går rett i katastrofetanker, selv om de bare har slått kinnet på en stol. Det tar noen minutter før panikken gir seg.

Jeg lader alltid telefonen flere ganger om dagen, i tilfelle jeg skulle trenge den til nødhjelp. Jeg sover med klær på, i tilfelle det skulle begynne å brenne og jeg må hoppe ut.

Jeg trigges av uventede lyder som brannalarmer, smell, skrik eller løpende føtter. Jeg håndterer ikke områder med mye folk, og har ikke vært på kino siden før terroren.

Jeg kan bli shaky på nye steder, og overanalyserer hvor enn jeg går. Går ikke avslappet rundt. Men det føles naturlig nå. Jeg vet ikke om noe annet.

Er det noen her jeg burde være redd for? Hvor er nødutgangene? Hva er bak og foran meg? I butikken planlegger jeg hva jeg skal gjøre hvis inngangsdørene lukkes og jeg må komme meg ut. Jeg foretrekker faste butikker hvor jeg kjenner lokalene.

Jeg har ikke badet verken i innsjøer, elver eller havet siden Utøya. Jeg kan dyppe føttene, men kjenner det snøre seg i magen. Bare en skvulpelyd fra vann kan være nok til at jeg blir helt satt ut.

Det setter meg veldig fort tilbake til 22. juli, og jeg må bruke teknikker jeg har lært av psykologer om å puste dypt. Det hjelper. Men det tar noen minutter.

Bare lukten av maten jeg fikk på Utøya og Sundvolden gjør meg fysisk uvel. Jeg kan ikke spise lapskaus og flatbrød, som på øya, eller hotellmat. Morgenkåpe klarer jeg ikke å gå med etter Sundvolden. Jeg kan ikke høre «Mitt lille land» eller «Barn av regnbuen». Listen bare fortsetter.

Likevel er det først det siste året jeg har innsett at dette skyldes traumer, og at det kan ta mange år.

Jeg blir fortsatt fysisk kvalm når jeg ser bilder av Breivik. Blikket hans gjør at sjelen min vrenger seg og jeg kjenner oppkastet i munnen.

De siste fire årene har jeg følt på en nesten flau følelse hvis jeg nevner 22. juli. Jeg har kviet meg for å legge ut noe på selv datoen, påvirket av kommentarer som «Hvor lenge skal du melke kua?» eller «Er det ikke på tide å gå videre nå?»

Før 2011 måtte man stort sett inn på hemmelige fora for å finne den typen hat mot innvandrere og politiske meninger som de Arbeiderpartiet står for. Nå ligger de hatefulle ytringene ute i sola. Med fullt navn og bilder i kommentarfeltene.

Ti år senere har hatet hans fått lov til å vokse, selv om vi lovet hånd i hånd, rose mot rose, at det ikke skulle få bli i vårt samfunn. Hva hjalp det da å løfte rosene sammen og synge «Mitt lille land» eller «Barn av regnbuen»?

Jeg har fått trusler, telefoner og meldinger fra mennesker som støtter Breivik: «Om du visste det jeg veit om 22. juli ville du skutt deg selv.» «De som døde på Utøya, kan takke seg selv. Når Arbeiderpartiet styrer dette landet så går det SÅNN!»

Noen mener at vi må gå videre nå. Hvorfor må vi det egentlig? Ungdommer ble frarøvet livet for sine politiske meninger. Skal vi bare dytte det mer og mer under teppet? De fortjener at vi sier høyt at det var en hvit mann, uten å fortsette setningen med «men han var spesiell».

Eller som ei dame skrev i kommentarfeltet til en sak om 22. juli: «Jeg forstår at han våknet opp og innså at samfunnet vårt gikk feil. Jeg støtter ikke handlingene hans, men jeg forstår panikken.»

Slike kommentarer prøver å pakke det pent inn, men det gjør meg bekymret at mange påstår at høyreekstreme meninger ikke er et problem i dagens samfunn.

Det er med slike meninger det begynner, før hatet får lov til å vokse. Og dette er meninger som også nøres opp under av etablerte politiske partier.

I 2020 var jeg tilbake på Utøya med begge barna. Det lukket et kapittel for meg. Når jeg ser mine to barn gå hånd i hånd opp trappen mot infohuset hvor det står Utøya med store bokstaver, tenker jeg på hvor viktig det er at nye generasjoner fortsetter kampen. De må tørre å bidra i samfunnsdebatten. Bruke sine stemmer.

På samme måte som vi lærte om Hitler, må de også lære om Breivik. Det er lik ideologi, men to forskjellige ansikter. De unge må lære om hva som skjedde og hvorfor. Se brutaliteten med egne øyne og føle den på huden.

Nå nærmer vi oss 22. juli igjen. Jeg er urolig hele tiden før årsdagene. I år begynte det allerede i juni. Jeg trodde at det skulle bli litt lettere etter hvert som årene går, men opplever det motsatte.

Selve dagen går jeg gjennom døgnet minutt for minutt. Det er ikke til å unngå. 17:53 sendte jeg melding til mamma. 21:35 ble jeg trillet inn på rommet på sykehuset.

Det henger over meg i mange dager etterpå.

11-åringen jeg svømte med har blitt en fin 21-åring. Han bor i en annen del av landet, men vi har møtt hverandre noen ganger. Vi opplevde livets kanskje mest intense øyeblikk sammen. Vi reddet hverandre på et vis den dagen.

Hver 22. juli sender vi hverandre et hjerte. Vi trenger ikke si mer.

Les også: