Terroraksjonen i Algerie kommer ut av en rekke uløste etniske, religiøse, økonomiske, sosiale og politiske konflikter. I Algerie er islamister fortsatt på krigsstien. Målet er å svekke regimet. Et virkemiddel kan være å hindre eksporten av olje og gass. Algerie kan ikke brødfø seg selv, og er avhengig av olje- og gassinntektene for kunne kjøpe matvarer.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
I nabolandet Libya var Gaddafi en tyrann som hadde full kontroll. Da vestlig inngripen i 2011 styrtet hans regime, gikk også kontrollen tapt. NATO-landene som styrtet Gaddafis regime, hadde ingen klare forestillinger om hva som skulle komme i stedet. Resultatet ble anarki, fritt spillerom for ytterliggående islamistiske grupper og en fri flyt av våpen fra Gaddafis store lager.
Ettervirkningen er en destabilisering av store deler av Nord- og Vest-Afrika til fordel for ytterliggående islamister. Svekkelsen av statsmakten og misnøye i befolkningen over sosiale og økonomiske forhold gir dem vind i seilene.
SE OGSÅ: Samleside om angrepet i In Amenas
Må tas med i risikovurderingen
Ettersom algeriske myndigheter anså forhandlinger som nytteløse i gisselkrisen, ble målet å drepe flest mulig gisseltakere, ikke å redde flest mulig gisler. Europeiske liv har ingen høyere verdi enn arabiske liv, synes budskapet å være.
Dette bør tas med i risikovurderingen hos utenlandske oljeselskap som investerer i konfliktfylte land. Dersom BP og Statoil skulle trekke seg ut, står andre klare til å ta over.
Selv om Statoil formelt er et privatrettslig, børsnotert foretak, oppfattes det lett som Norges nasjonale oljeselskap når staten eier 70 prosent av aksjene. For Norge må opplegget for Statoils virksomhet i utlandet samordnes bedre med norsk utenrikspolitisk og utenriksøkonomisk strategi.
Å gi seieren til terroristene
I korthet kan en ha valget mellom tre strategier:
* Den første strategien kan være å unngå politisk risiko, ikke å investere i land som er politiske ustabile og ikke mer eller mindre perfekte demokratier. Dette ville innebære å unngå land med den minste risiko for terrorhandlinger. Et slikt opplegg ville begrense Statoils internasjonale virksomhet. I dagens situasjon ville konsekvensen være å avslutte virksomheten i Algerie. Dette ville også være å gi en seier til terroristene.
* Den andre strategien kan være å ikke la seg avskrekke av politisk risiko og investere i andre land uten hensyn til styresett. Dette ville innebære en større eksponering overfor risikoen for terrorhandlinger, men det ville ikke begrense Statoils internasjonale virksomhet. Eventuelt kunne dette opplegget omfatte et nærmere samarbeid med allierte land, i første rekke Frankrike, Storbritannia og USA, for å kunne gripe inn militært for å forsvare norske og andre utenlandske olje- og gassinvesteringer. I dagens situasjon ville konsekvensen være å videreføre virksomheten i Algerie, og kanskje å bistå militært i Mali.
En militær opptrapping kan være å gå i terroristenes felle. Flere grupper ønsker et vestlig felttog i Sahara for å destabilisere forholdene og styrke grunnlaget for rekruttering til de samme gruppene. En norsk militær innsats ville også være en invitt til terrorister om å gå løs på norske mål.
LES OGSÅ: – Altfor lite debatt om Statoil i risikoland
Vil kunne gi Statoil særegen profil
* Den tredje strategien kunne være et selvstendig opplegg, der Statoils investeringer i olje- og gassvirksomhet blir fulgt opp av norsk bistand. Målet kan da være å styrke vertslandenes forhandlingsposisjon, fremme åpenhet, bekjempe korrupsjon, overføre teknologi, bistå i utviklingen av lokal leverandørindustri, og, ikke minst, bistå i organiseringen av frie fagforeninger.
Et slikt opplegg ville kunne gi Norge en særegen profil og gi Statoil et enestående fortrinn i konkurransen om adgangen til olje- og gassrettigheter. De umiddelbare kostnadene fortoner seg som små i forhold til mulig langsiktig gevinst. I dagens situasjon ville konsekvensen være å bli værende i Algerie, men å utvide engasjementet med bistand for å skape arbeidsplasser.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Større risiko for nytt felttog
Angrepet på In Amenas var ikke rettet mot Statoil eller Norge, men mot makthaverne i Algerie. Tap av norske menneskeliv er tragisk, men en liten del av det store bildet.
For Norge er den største risikoen at regjeringen trekker landet inn i et nytt felttog i Afrika. Etter at de rødgrønne i 2011 gikk med i krigen i Libya, kan dette ikke utelukkes, dessverre.
