Kommentar

Tenk å være så heldige

Å putte 16 milliarder kroner inn i svart hull kan vise seg å bli det mest lønnsomme og klimagunstige Norge har gjort noensinne. Bra for kloden, også for oss selv, da!

Sementprodusenten Norcem i Brevik. Norges eneste produsent av sement.

FÅR STØTTE: Norcems anlegg i Brevik er et anlegg for sementproduksjon. Nå vil anlegget få dekket rundt 80 prosent av regningen for et karbonfangstanlegg av staten

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Mellom bakkar og berg utmed havet heve nordmannen dyrka mat, holdt dyr og drevet fiske i generasjoner. Det har vært postkort-fin natur siden før postvesenet ble opprettet. Vi har levd av og med naturen.

På et tidspunkt, i 1870-årene, trengte verden og velstanden mer energi. Vi fant svaret i fossefallene. Der lå det etter hver megawatt og kjempeinntekter.

Vår naturgitte beliggenhet står på alle måter sentral for det oljeeventyret som startet på 1960-tallet.

Hvor gigantiske inntekter vi igjen kunne høste av kunnskap og natur, var utenfor fatteevne også da. Hvor ødeleggende det kunne bli, visste man heller ikke fullt ut den gang.

Karbonfangst ved sleipnerfeltet

Modell av karbonlagring på Sleipner-feltet.

Foto: Alligator film /BUG / StatoilHydro

Natur, energi og råvarer er historien om det moderne Norge, vårt velferdssamfunn og rikdom. Når petroleumsforekomstene går mot slutten og slutten helst bør komme raskt, av hensyn til naturen og kloden, virker det som om vi igjen kan kombinere flaks og dyktighet på en måte resten av verden vil misunne oss en generasjon til:

Havbunnen under Nordsjøen er er det mest perfekte sted for å lagre den ødeleggende Co₂-gassen så den aldri slippes ut i naturen. Hallo! Vi kan ta betalt for å pumpe co₂ inn i havbunnen hvor vi har lett etter olje. Med teknologisk fortrinn og infrastruktur vi kan takke ojenæringen for! Det er smått genialt! Sverige, Nederland, Tyskland, England, can you pay us?

Bakgrunn: Hvis begge fangstanleggene kommer i drift, kan omfanget bli enormt (saken fortsetter under grafikken):

CO2 som skal fanges fra to norske fabrikker hvert år: 800 000 tonn.
Dette tilsvarer ett års utslipp fra cirka 400 000 personbiler.
Eller 3,5 millioner flyturer Oslo-London tur/retur (per passasjer).
Men for å nå togradersmålet må Europa fange 1 milliard tonn.
Og verden 10 milliarder tonn.

Stor overføringsverdi

Karbonfangst- og lagring (CCS) høres så teknisk ut. 25 milliarder kroner så tilforlatelig. CCS er så mye omtalt at det må da være vedtatt for lenge siden? Nesten alle er jo for.

Regjeringens stortingsmelding som ble presentert mandag, har vært etterlengtet.

Energiminister Tina Bru tok ikke munnen for full da hun dro linjer fra vikingtiden og snakket om hvor historisk dagen var.

– Dette er det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne. Med dette kutter vi utslippene, ikke utviklingen, sa Bru på pressekonferansen.

pLlUvlCkri0

Regjeringen har sett til vikingenes innovative båtbygging for å finne navnet på det de håper skal bli et nytt eksport- og industrieventyr. Men understreker i stortingsmeldingen at overføringen til andre land skal skje fredelig

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Bru slo fast at regjeringen vil:

  • Fullfinansiere fangstprosjektet ved Norcems sementproduksjonsanlegg i Brevik.
  • Bevilge grunnfinansiering til Oslo Fortum Varmes avfallshåndteringsanlegg utenfor hovedstaden.
  • Sikre transportsystemet og lagringsanlegget til Northern Lights. Det er de som med store skip skal frakte karbongassen til Kollsnes i Øygarden, hvor rørsystemet fra Nordsjøen kommer til land.

Sementproduksjon og avfallsforbrenning har det til felles at det ikke kan elektrifiseres og skjer over hele verden. Det gjør begge anleggene til relevante forsøkskaniner og stor overføringsverdi til andre land og prosjekt.

Karbonfangst- og lagring er også relevant for hydrogenproduksjon utledet av gass.

Erna Solbergs landsmøtetale og regjeringens hydrogenstrategi handler i stor grad om at hydrogen kan være en perfekt bro fra norsk gass til et fornybarsamfunn. Da er CCS avgjørende for å holde klimagassutslippene nede.

Brent barn

Den største kritikken av regjeringens beslutning, er som ventet at man ikke fullfinansierer begge anleggene, både i Brevik og i Oslo.

Regjeringen legger tre milliarder kroner på bordet og ber Forum Varme søke penger via EU-systemet. Av de to anleggene passer dette best til EUs kriterier, og EU kan vise seg positive til å innvilge søknaden når staten har vært tungt inne.

For regjeringen er det viktig å få EU med på laget finansielt, og industrielt for å vise til at vi tross alt står sammen med EU om klimamål og ikke minst klimafinansiering.

Kritikerne frykter at EU-søknad og jakten på finansieringskilder vil gjøre at Oslo-prosjektet utsettes ugunstig lenge. FN sier vi har ti år på oss på å klare å begrense konsekvensene. Hvis CCS er løsningen, og skal bli det i stor skala for hele Europa og verden, vil mange si at det haster – både å kutte utslipp og å få ned prisen.

Det er også en annen, ganske jordnær begrunnelse for å se verdien av å ha to anlegg, ikke bare ett:

Alle husker månelandingen!

Da partnerskapet sporet av

Regjeringen Stoltenberg famøse karbonfangst-prosjekt på Mongstad er en studie i mye som kan gå galt, selv om intensjonene er aldri så gode.

FILE PHOTO: A general view of the oil refinery in Mongstad

I januar 2007 brukte statsminister Jens Stoltenberg uttrykket «vår månelanding» om å få på plass teknologi for å rense CO₂-utslipp på Mongstad

Foto: Gwladys Fouche / Reuters

Partnerskapet mellom villige politikere og kommersielle selskap sporet av da ting gikk litt trått og regningene kom.

Politikerne hadde investert så mye prestisje i saken at forhandlingsrommet opp mot private selskap var lik null. Ikke hadde man noe sammenligningsgrunnlag heller.

Solberg forsikrer at mye er lært og enda mer annerledes når hun sjøsetter denne regjeringens prosjekt, kalt Langskip.

Det er vel så viktig å lykkes med lagringen under havbunnen, som å lykkes med fangingen på østlandet.

Ett annet relevant motargument er prisen. Man kan som Frp innvende at det er svært mye penger brukt på et klimatiltak med ukjent eller i beste fall indirekte effekt. Også regjeringen er jo mer opptatt av industrimulighetene enn direkte kutt i klimagassutslipp.

Eller man kan invende at det at hele denne verdikjeden er så dyr og komplisert, for å si det slik, minimerer overføringsverdien til mange land som ikke vil ha råd. I land med svært lite fornybar produksjon, vil også karbonregnskapet bli utfordrende om man skal gå for denne type fangst, transport og lagring.

Hvordan Frp lander i CCS-spørsmålet blir politisk interessant denne høsten. Partiet med flere tidligere olje- og energiministre trengs ikke for flertall for selve beslutningen, men trengs for budsjettstøtten underveis.

Norske konkurransefortrinn

Organiseringen og kvalitetssikringen skal være bedre. Suksessfaktoren er vel så stor at det nå er laget en fullstendig verdikjede fra produksjon (av sement) til fangst, transport og lagring.

Solberg er også opptatt av at suksesskriteriet ikke bare er det industrielle – at dette faktisk går an – men også eksportverdien og overføringsverdien til andre land.

Begge deler er konkret og målbart.

Begge deler vil man lett kunne se om et par tiår om forsvarte den vanvittige pengebruken fra og med neste års statsbudsjett.

Det vil vise seg om det er godt nok. Dette er ikke mindre komplekst enn Mongstad, for å si det forsiktig. Det er ikke nødvendigvis ugunstig å kunne sammenligne og sette to konkurrerende anlegg mot hverandre. Høyre pleier å ha tro på konkurranse.

Og ett sted der uti Nordsjøen ligger uansett norske konkurransefortrinn klare for norsk og utenlandsk karbondioksid:

De tomme oljebrønnene.

Så heldige er vi.