Telenor kan ikke løpe fra sitt ansvar

Alle, både Telenor og staten, visste at det var alvorlig fare for korrupsjon rundt Vimpelcom i Usbekistan. Da holder det ikke å snakke høyt om «nulltoleranse» og gjøre ingenting.

Telenors konsernsjef JF Baksaas under møte i kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget.

Spørsmålet om Jon Fredrik Baksaas har hatt taushetsplikt er en avledningsmanøvre, skriver Beate Sjåfjell i denne kronikken. Her sees konsernsjefen i Telenor under et møte i kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget forrige uke.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix
Beate Sjåfjell byline
Professor dr. juris ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Kronikkvignett Ytring

Etter høringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er det blitt enda klarere at Telenor/Vimpelcom-skandalen dreier seg om svikt på flere nivåer. Saken reiser spørsmål om ansvar i tre ledd: hos Vimpelcom, hvor Telenors konsernsjef Baksaas inntil nylig satt i styret, hos Telenor som stor minoritetsaksjonær i Vimpelcom og hos den norske stat, som majoritetsaksjonær i Telenor.

Mye av fokuset har så langt vært på om Baksaas som styremedlem i Vimpelcom har taushetsplikt. Dette fremstår for meg som en avledningsmanøver for å unngå fokus på hvordan Baksaas som konsernsjef i Telenor har fulgt opp Vimpelcom-investeringen. Det er Telenors rolle som vi i Norge bør være mest opptatt av.

La taushetsplikten til side

Siden taushetspliktspørsmålet har fått så mye oppmerksomhet, vil jeg likevel poengtere at lojalitets- og taushetsplikten styremedlemmer vanligvis har, ikke kan strekke seg til få dem til å tie om straffbare forhold. Styremedlemmer i mindretall har plikt til å varsle dersom flertallet i styret godkjenner ulovlige handlinger. At Vimpelcom er børsnotert hindrer ikke at det varsles, men stiller krav til hvordan det skal varsles.

Det er Telenors rolle som vi i Norge bør være mest opptatt av.

Beate Sjåfjell, professor dr. juris ved UiO

Men her ser saken ut til å være at verken mindretall eller flertall i styret har fulgt opp slik de skulle. Dette kom frem i høringen i Stortinget. Her kom Baksaas med den oppsiktsvekkende erklæringen at taushetsplikten overfor Vimpelcom nå var noe han valgte å «legge til side» slik at han kunne svare åpent på alle spørsmål. På direkte spørsmål fastholdt han så at de enorme pengestrømmer i gjennomføringen av Usbekistan-prosjektet ikke var noe Vimpelcom-styret hadde diskutert.

Telenor burde vært mer aktsomme

Har Baksaas vært like lemfeldig med pliktene som konsernsjef som han ser ut til å ha vært med pliktene som styremedlem i Vimpelcom? Det er et relevant spørsmål for konsernsjef Baksaas’ styring av Telenor som stor minoritetsaksjonær i Vimpelcom, med 43 % av stemmene.

Telenor har som aksjonær rett til informasjon på samme måte som andre aksjonærer. Som selskap har Telenor ansvar for å følge opp tilgjengelig informasjon, blant annet om investeringer i Usbekistan. Telenor må ivareta sine interesser på en lovlig og samfunnsansvarlig måte. Og Telenor har vært tett på Vimpelcom. Det øker Telenors aktsomhetsansvar.

Telenor må ha visst at det kunne oppstå korrupsjon.

Beate Sjåfjell, professor dr. juris ved UiO

Det er fullstendig utilstrekkelig å påberope seg «nulltoleranse» for korrupsjon og samtidig avvise kritikk med at Telenor ikke «direkte» har investert i Usbekistan. Ifølge korrupsjonseksperter er det knapt mulig å gjøre handel i Usbekistan uten bestikkelser. Telenor burde nettopp derfor utvist en særskilt aktsomhet og hatt en tett oppfølgning når selskapet likevel ønsket å gå inn i Usbekistan gjennom Vimpelcom. Man må ha visst at det kunne oppstå korrupsjon.

Dersom det ikke var mulig å få gjennomført et «nulltoleranse»-krav i Vimpelcom på grunn av den russiske medaksjonæren, burde Telenor ha satt hardt mot hardt og eventuelt solgt seg ut. Et tap ville da være noe som Telenor og Telenors aksjonærer måtte ta som en konsekvens av å drive på en lovlig og etisk forsvarlig måte. Historien viser jo også nå at jo lenger man venter, jo større blir sannsynligvis tapet i en slik situasjon.

Staten burde også visst bedre

Også den norske stat som majoritetsaksjonær i Telenor har her et ansvar. På lignende måte som Telenors «nulltoleranse»-postulater, har staten som aksjonær lenge nøyd seg med å fremheve sine «forventninger» til selskaper på samfunnsansvarsområdet.

Dersom staten mener alvor med sine «forventninger» og etiske retningslinjer, burde man følge dette opp mye tettere der omstendighetene tilsier det. Også staten måtte vite at investeringer i Usbekistan medførte en overhengende risiko for å bli involvert i korrupsjon.

Telenor burde ha satt hardt mot hardt og eventuelt solgt seg ut.

Beate Sjåfjell, professor dr. juris ved UiO

Som majoritetsaksjonær i Telenor burde staten ha tatt opp spørsmålet om selskapet i det hele tatt skulle være med på å gå inn i Usbekistan. Hvis man først skulle gå inn, burde man ha krevd en omfattende selskapsgjennomgang og tett oppfølging. Staten understreker selv i sin såkalte eierskapsmelding at korrupsjon er straffbart og kan «hindre økonomisk utvikling og virke konkurransevridende», og at åpenhet om pengestrømmer er viktig for å ivareta selskapenes skatteansvar i de land de er involvert i.

Tenk langsiktig om korrupsjon

Telenor/Vimpelcom-skandalen er ikke enestående. Dette må nå få konsekvenser.

Det ble fremhevet i høringen i Stortinget at norske selskapers «nulltoleranse» mot korrupsjon har betydning i land der selskapene går inn. Telenors inntreden i Myanmar ble nevnt flere ganger. Samtidig viser blant annet denne saken at man langt fra konsekvent stiller absolutte krav om at forretninger skal gjøres på lovlig og samfunnsansvarlig måte.

Dette må nå få konsekvenser.

Beate Sjåfjell, professor dr. juris ved UiO

Mulige tap for aksjonærene ser ut til å være en barriere for selskapene. Dersom norske selskaper og den norske stat som aksjonær kjørte «nulltoleranse»-linjen helt ut, ville det utvilsomt medføre tapte forretningsmuligheter på kort sikt.

Men man må løfte blikket og ikke bare tenke kortsiktig. På lengre sikt ville det jo i mye større grad føre til at potensielle forretningspartnere forholdt seg seriøst til kravene, med positive ringvirkninger for selskaper og samfunn.

Denne saken understreker at staten som aksjonær må gå mye tettere på og stille krav til selskapene der staten er tungt inne. Dersom ikke Næringsdepartementet vil gjøre det, er det på tide at Stortinget krever det.