Talibans dilemma

Det var et spenstig og overraskende forslag den afghanske presidenten, Ashraf Ghani, ga ved avslutningen av den store konferansen om fred og sikkerhet i Kabul nylig. Mye er nytt, noe er fortsatt uklart, men aller viktigst er det at det han tilbyr er en helhetlig pakke, uten vilkår eller tidsfrister. Mange afghanere er skeptiske til fredsforhandlinger, og mange er skeptiske til Taliban, til regjeringen, eller til begge.

Om Taliban avviser tilbudet, så vil de samtidig sende en entydig melding om at de ønsker langvarig væpnet konfrontasjon.

Egentlig er det ubegripelig at verken regjeringen i Kabul, eller dens internasjonale støttespillere, har kommet med et slikt forslag tidligere. Etter at USA avviste alle tilløp til en minnelig løsning i 2001, så har konflikten blitt intensivert år for år. Men i konfliktens kjerne er den afghanske befolkningen, partene i krigen må vinne deres gunst for å lykkes på lang sikt.

Fraværet av et helhetlig fredsinitiativ fra regjeringens side har gjort det mulig for Taliban å fokusere på krigen, men med begrensede kostnader.

Innholdsmessig er det også nye elementer i Ghani’s forslag. Det viktigste er at det åpnes opp for forhandlinger om fremtiden for internasjonale styrker. Det har vært et kjernepunkt for Taliban, som også har brukt dette som et argument for at det i realiteten er Washington de skal forhandle med.

Ved å legge spørsmålet om internasjonale styrker på bordet så kan man se for seg en forhandlingsprosess i faser, der USA er tungt inne i den første fasen.

Det er ingen tvil om at Ghanis utspill har støtte i Washington. Utspillene fra president Trump og hans folk har pekt i mange retninger, og overraskelsen over Ghanis forslag minner om det som fulgte nyheten om at Trump og Kim Jong-un planlegger å møtes. Det som er uklart er hvorvidt hele fredspakken er klekket ut i Washington.

President Ghani har hele tiden ment at Pakistan er hovedproblemet, og at nøkkelen til forhandlinger er pakistansk press på Taliban. Det kan tyde på at fredstbiludet som ble avlevert i Kabul er utformet i Washington.

Utover spørsmålet om internasjonale styrker, så er det to spørsmål som har stått særlig sentralt i dialogen med Taliban. Det ene er spørsmålet om å huse internasjonale terrorgrupper.

Taliban har allerede signalisert at de kan forplikte seg til ikke å være vertskap for slike. Det andre er spørsmålet om grunnloven. Kvinners rettigheter, inkludert adgang til arbeid og utdanning, er spesielt kilent.

Regjeringen har insistert på at grunnloven er selve rammen for forhandlinger, Taliban, på sin side, har krevd en ny grunnlovsprosess. I Kabul-erklæringen åpnes det opp for at grunnloven revideres.

Hvordan kan det så forhandles mellom parter som står mot hverandre på slagmarken? Svaret så langt har vært at Talibans politiske kommisjon har holdt hus i Qatar. Forslaget nå er at Taliban får opprette kontor i Kabul, at deres forhandlere får pass og sikkerhetsgarantier, og at målet er at Taliban omformer seg til et politisk parti. Akkurat her oppstår det en liten utfordring.

Den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC) vurderer nå å sette i gang etterforskning av krigsforbrytelser i Afghanistan, noe som ikke vil ramme bare Taliban, men også utfordre det generelle amnestiet som politikerne i Kabul har gitt seg og sine.

Hvorfor i all verden har vi ikke fått et helhetlig fredsutspill tidligere? Det har ikke vært noen mangel på kontakt og utspill, enkelte vil hevde at mengden slike, uten noen overordnet samordning, har vært en del av problemet. Men her skjuler det seg et ubekvemt paradoks. Det var en tid, fra 2001 og noen år fremover, da en fredsslutning med Taliban var innen rekkevidde, men det var ingen interesse hos USA og dets allierte.

Senere, etter hvert som Taliban bygde opp sin styrke, og derfor ble stadig mindre mottagelig for fredssamtaler, så vokste interessen internasjonalt.

For selv om Afghanistankonflikten har sine røtter innenlands, så ville den neppe fått det omfang og den varighet den har fått uten innblandingen fra naboland og globale stormakter. Kanskje er det her den viktigste endringen nå skjer. Mens USA nedtoner sin globale sikkerhetsrolle, så kommer Kina og Russland inn med nye initiativer. Kina er spesielt interessant i afghansk sammenheng. Med sitt nye ‘silkevei-prosjekt’, som skal knytte landet til markeder i Midtøsten og Europa, så er Kina avhengig av stabilitet i Afghanistan, Pakistan og Sentral-Asia.

Dermed ser vi også en ny kinesisk vilje til å spille en rolle, både sikkerhetsmessig og politisk.

Afghanistan har ikke sett noen fredsprosess etter 2001, og har det heller ikke nå. Men utspillet fra Kabul gir rammene for hvordan en prosess kan se ut, og utfordrer Taliban til å vise at de ikke bare kan slåss og utøve terror, men også jobbe politisk. Mange har ment at en fredsprosess i Afghanistan må skje i det skjulte, at det er en forutsetning for at partene skal komme i tale.

Ghanis nye utspill er det motsatte. Han insisterer på åpenhet, og dermed får også motparten, Taliban, mye å stå til rette for om de skulle avslå invitasjonen.