Joe Biden blir USAs 46. president og tar over et land på bristepunktet. USA har dominert verden i snart et århundre. Nå er supermakten i konflikt med seg selv.
I hovedstaden Washington er over 20 000 soldater utstasjonert. Folkefesten som pleier å følge presidentinnsettelser er borte.
Alt er i stedet gjort for å holde Washington, D.C. trygg for terrorangrep eller voldelig demonstrasjoner, og for å beskytte landets innbyggere mot den usynlige fienden, koronaviruset.
Det viktige ritualet der den avgående presidenten tar imot den nye har bundet USA sammen. Denne gangen kommer den nye presidenten til en tom presidentbolig.
Ordene Biden velger når han skal holde sin innsettelsestale blir derfor viktige. Han må forsøke å finne en tone og et budskap som flere enn de som stemte på ham kan kjenne seg igjen i. Men krisen er for alvorlig til at den kan løses med ord alene.
Pandemiens herjinger
Det første Biden må gripe fatt i er helsesituasjonen i landet. Han overtar en katastrofal situasjon fra sin forgjenger. I går passerte dødstallene 400 000. Det er nesten like mange som antallet soldater USA mistet i andre verdenskrig, og den varte for amerikanernes del i underkant av fire år.
Å beskytte egen befolkning er en stats fremste og viktigste oppgave. Her har USA sviktet.
Donald Trumps presidentperiode vil bli husket for dette. Han har fått sterk kritikk for måten han har håndtert pandemien på.
Men USA er en føderasjon av delstater, og ville antakelig uansett hatt problemer med å håndtere en slik pandemi. Den amerikanske økonomien og et helsesystem med et svakt sikkerhetsnett, gjør det også vanskelig for dem som står lavt på lønnsstigen.
Det er dette uføret Biden må lede sitt land ut av. Oppgaven ville vært vanskelig uansett situasjon, men sammen med den politiske splittelsen blir dette svært krevende.
Den politiske krisen
For å komme seg ut av en krise, trenger man en grunnleggende felles kriseforståelse. Det virker det ikke som amerikanerne har.
Det har for eksempel vært vanskelig for de fleste land i Vesten å få befolkningen til å bære munnbind, fordi det er uvant. I USA har det i tillegg blitt et politisk symbol. Støtter du Demokratene, bærer du munnbind – og omvendt.
Når meningsmåling etter meningsmåling i tillegg viser at svært mange republikanere tror på Trumps feilaktige påstander om at Biden har vunnet ved valgjuks, blir utgangspunktet enda vanskeligere. Hvis de mener det oppriktig, er ikke Joe Biden en legitim president. Hvorfor skal de da følge hans oppfordringer eller tro på det han sier?
Dette er en krise Biden ikke kan løse alene. Han vil trenge hjelp fra de kreftene i Det republikanske partiet som fortsatt tror på det liberale demokratiet og landets politiske tradisjoner.
Det er ikke gitt at de vil bli de mest toneangivende i tiden framover når partiet må ut i opposisjon på alle fronter.
I sin avskjedstale gjorde også Trump det klart at han ønsker å fortsette sitt politiske virke.
6. januar og stormingen av Kongressen viser i tillegg hvilket akutt problem USA har med høyreekstreme grupperinger som tar til orde for å bruke vold. Det betyr risiko for nye aksjoner.
Føderale og lokale myndigheter må framover bruke mye tid på å sikre den amerikanske staten mot denne indre trusselen. Det kommer til å prege Bidens presidentperiode på en måte noen av oss undervurderte før volden og ødeleggelsene på Capitol.
Den økonomiske krisen
Koronaviruset kommer til å kaste om på mange økonomier. USA er ikke alene om å være i vanskeligheter.
Men USAs økonomi har samtidig endret seg mye det siste halve århundret. De rike har blitt rikere, ulikheten har vokst og inntektene til middelklassen har stagnert.
Det har altså blitt vanskeligere å tenke seg et godt liv i USA. Man kan diskutere hvor reell den amerikanske drømmen har vært, men nå synes den i hvert fall fjernere enn noensinne. Er du født fattig, er sannsynligheten nå større for at du også dør fattig.
Joe Biden har allerede lagt fram en plan for å bruke rundt 1900 milliarder. Han blir nødt til å gjøre mye mer, og løsningen er langt fra bare å pøse ut føderale skattepenger og øke statsgjelden.
Han må klare å vise til endringer, gi folk både framtidstro og mer å rutte med, og bryte det økonomiske mønsteret som har satt seg, særlig etter finanskrisen i 2008.
På den måten vil han også kunne vise at politikk nytter, og bryte ned forestillingen om en virkelighetsfjern elite i Washington.
Den forestillingen, som ikke er uten grunnlag i virkeligheten, var en av årsakene til Trumps valgseier i 2016 og det gjør landet vanskelig å styre.
Nå skal en ny president innsettes. Spørsmålet både for USA og alle oss som følger med utenfra, er om det er starten på noe nytt, eller om vi framover må venne oss til å leve med en ustabil supermakt.
