Hopp til innhold
Kronikk

Tacofredag, utepils og persiske tepper

Hjertelig velkommen til en konstant identitetskrise.

Aida Khorami

Hva betyr det for et multikulturelt samfunn at de nye generasjonene forventes å tviholde på en kultur man ikke identifiserer seg med, spør kronikkforfatteren.

Foto: Privat

«Så, hvor er du fra?»

Forvirret kikker jeg på sykkelen min. «Kjedet mitt har falt av, jeg får det ikke på».

«Hvor er du fra?» gjentar han.

Jeg gir meg til slutt og svarer irritert «Norge...» før han avbryter meg:

«Jeg har bodd i Danmark i 30 år, men jeg er fortsatt fra Irak!» sier han stolt før han drar litt i sykkelkjedet.

«..Jeg er født der», sier jeg litt utålmodig og dytter forsiktig sykkelen mot ham.

«Det spiller ingen rolle.»

Samtalen over oppstår som regel hver gang jeg skal kjøpe en falafel etter en natt på byen – eller når sykkelkjedet faller av.

Interesse for andres bakgrunn, tenkte jeg den første gangen. Og den sjette gangen.

Den sjuende gangen begynte jeg å lure på om det er et uskyldig spørsmål eller om det er et symptom på et større problem.

Der førstegenerasjonen kan falle tilbake på sin tidligere kultur, faller andregenerasjonen mellom to stoler.

Hva betyr det for et multikulturelt samfunn at de nye generasjonene forventes å tviholde på en kultur man ikke identifiserer seg med? Og hvor kommer forventningene fra? Hvor stor del er grunnet reell tilknytning, og hvor stor del kan man tilskrive ytre forventninger?

Der førstegenerasjonen kan falle tilbake på sin tidligere kultur, faller andregenerasjonen litt mellom to stoler, og ender opp med å si ting som:

«Føler meg kanskje 20 prosent iransk. Spørs litt om de er kvalifisert til VM eller ikke». Sånn definerer man seg selv, prosentvis og flytende. I konstant limbo mellom to kulturer, alltid litt mellom to stoler.

De siste årene har jeg satt meg mer og mer inn i iranske forhold for å kunne svare på alle de spesifikke spørsmålene jeg får om et land jeg har besøkt fire ganger. Jeg tar meg selv i å google helt til jeg har lest samtlige «100 Facts About Iran You Should Know»-artikler for å slippe å havne i pinlige situasjoner der enkle spørsmål ikke kan besvares. For det har skjedd. Mange ganger.

Hvis du lurer på som hva som er den fjerde største byen i landet må jeg ty til hjelpemidlet «ring en venn».

Jeg er en turist i min egen kultur.

Jeg har også i et forsøk på å omfavne mine røtter skrevet navnet mitt på farsi på Instagram. Med god hjelp av Google Translate. Det var først tre måneder senere at jeg fant ut at det hadde blitt oversatt til Aida Frodig. Jeg følte meg som en turist som i et øyeblikks spontanitet får tatovert et kinesisk tegn uten å vite betydningen.

Og det er jo på mange måter det jeg er. En turist i min egen kultur, en som har opplevd bruddstykker av et land. Og som dermed tror man har et fullstendig bilde.

Det skal også sies at jeg har endt opp med å legge ut om revolusjon og demonstrasjoner når folk egentlig bare har lurt på hvor i landet jeg er fra.

Det er like flaut, om ikke verre, når de må avbryte meg midt under min femten minutters monolog om fluktruten til Norge. Som jeg ikke var med på.

Min eneste fluktrute har vært de gangene jeg ser bekjente som jeg vil ikke vil snakke med på bussen.

Hvordan kan man da på en mest mulig effektiv måte forklare at man er en hybrid versjon av to kulturer? Med et visittkort? Med en vits?

«Bank bank.»

«Hvem der?»

«Jeg vet ikke.»

For hva hvis man ikke er født med ski på beina, men elsker å drikke vin og gråte til Bjørn Eidsvåg en lørdagskveld? Er det dekkende nok?

Å kunne noe om en kultur jeg ikke vet så mye om er en rolle jeg føler er forventet av meg. Og forventningene kommer ikke fra foreldre, venner eller bekjente, men av totalt fremmede. For eksempel i en sykkelbutikk.

Det høres sikkert ikke ut som et stort press at tilfeldige mennesker skal få definere deg, men de små hendelsene med omverdenen skal ikke undervurderes. Eksterne faktorer påvirker hvordan man oppfatter sin egen identitet.

Sånn definerer man seg selv, prosentvis og flytende.

De rådene jeg ikke hadde bedt om fra sykkelreparatøren var altså at man ikke skulle glemme sin tilhørighet eller kultur. Ikke bli assimilert inn i en helnorsk kultur. Greit nok, for dem som vil det.

Problemet er bare at min kultur er en blanding av tacofredag, utepils og persiske tepper. Det krever en litt lengre forklaring, som egentlig ikke hører hjemme i en sykkelbutikk.

Jeg sitter ikke på noen fasit på hva man skal identifisere seg som en annengenerasjonsinnvandrer, og du må gjerne spørre meg om jeg føler meg mest norsk eller iransk. Sannheten er at jeg er like forvirret som alle andre.

Kanskje mer.