Tabuer i tiden

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Stiftelsen Fritt Ord har gitt 100.000 kroner til en bok med tegningene til kunstneren Thomas Knarvik. Knarvik ga i 2015 ut den religionskritiske boka «In His Name», der han blant annet tegnet hvite debattanter som blir voldtatt av skjeggete muslimer. Det norske forlaget som egentlig skulle utgi boka, destruerte hele opplaget, ifølge Knarvik på grunn av frykt for represalier fra islamister. I stedet kom boka ut på et dansk forlag.

Det var også Knarvik som nylig stod bak den omdiskuterte apetegningen av den svenske venstrepolitikeren Ali Esbati, etter at sistnevnte hadde omtalt et Dagsrevyen-innslag fra den svenske drabantbyen Rinkeby som rasistisk.

Denne handlingen har vært som bensin på bålet i den pågående debatten blant landets intellektuelle om ytringsfrihetens grenser, og dens mål og mening i vår tid.

Tradisjonelt har ytringsfriheten hvilt på en idé om at samfunnet er som en trykkoker, og at man derfor trenger ventiler for å slippe ut damp og frustrasjon. Hvis ikke vokser hatet i det skjulte.

Denne ideen blir nå utfordret av den såkalte «balance of harms»-tilnærmingen. Selv om denne også oppfatter ytringsfriheten som verdifull, med krav på beskyttelse, så godtar den begrensninger i tilfeller der kostnadene for samfunnet, individer eller grupper oppfattes som større enn kostnadene som følger av ytringsfrihetens begrensninger. Fordi hatytringer gjerne fører til flere hatytringer.

Tradisjon for sensur

Ytringsfrihet og sensur er to sider av samme sak. I populærmusikken finner man en lang historie med sensur av sensur av tekster, plateomslag og musikkvideoer. Og det interessante er at man i ettertid kan se hvilke tabuer sensuren har rettet seg mot i de ulike historiske periodene.

Denne våren er det 35 år siden en av de mest berømte sensurerte låtene i norsk pophistorie kom ut: Beraneks «Dra Te Hælvete». Den ble spilt én gang på ti-i-skuddet, før den ble klaget inn til Kringkastingsrådet. Låten, som hadde både bannskap og narkotikareferanser, ble forbudt på NRK.

Dette var for øvrig sommeren etter at Statens Filmkontroll hadde stoppet Monthy Python-filmen «Life of Brian» fordi man mente den var blasfemisk.

Sensuren førte bare til at filmen og låten fikk større oppmerksomhet. I Sverige ble «Life of Brian» markedsført med følgende: «So funny, it was banned in Norway».

35 år etter «Dra Te Hælvete» kan Beranek bare le av sensuren. Men opplevelsen av å bli sensurert, må ha gått inn på ham. For i 1995 ga han ut samleplaten «Sensurert – femten sensurerte låter 1966-96» bestående av norske låter som av ulik årsak hadde blitt sensurert i sin samtid. En av låtene på dette albumet var Inger Lise Rypdals «Fru Johnsen» fra 1968, der hun kritiserte hykleriet hos det hun kalte «tilsynet for høg moral». I likhet med Beraneks låt ble også denne sensurert på NRK.

Sensurens nye ansikt

Idag framstår det som komisk at så uskyldig musikk kunne bli sensurert. Man har inntrykk av at sensur av musikk er noe som tilhører fortiden.

Men du finner den fortsatt, bare andre steder. Mange har reagert på det sterke innslaget av homohets i den jamaikanske reggae og dancehall-musikken.

I Stockholm ble det forrige uke oppfordret til boikott av en konsert med bandet til filmstjernen Johnny Depp, The Hollywood Vampires, på grunn av anklager (ikke en dom) om vold mot hans 20 år yngre kone som nå søker skilsmisse.

Går man tilbake til 1960-tallet og «Fru Johnsens» tid, ser man at ideen om moralens betydning stod så sterkt, at Inger Lise Rypdal ble sensurert. På det tidlige 1980-tallet var Norge fortsatt et såpass religiøst samfunn, at ytringer som «Dra Te Hælvete» og «Life of Brian» var problematiske.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Grensene flyttes

I dag ser vi at ideen om toleranse overfor andre kulturer og minoriteter står så sterkt, at det er ytringer og handlinger som går ut over disse, som møtes med utskjelling, boikott og sensur, og anses som udemokratiske.

Da reises et spørsmål om ytringsfrihet: hvor går grensen mellom ytringsfrihet og rasisme, hets og trakassering?

Ser man på Fritt Ords tildelinger, til folk som Knarvik eller Fjordman, virker det som ideen toleransens overlegne betydning, svekkes i vår tid. Ytringer og handlinger som for noen år siden ville blitt fordømt som rasistiske og fullstendig uakseptable, får nå honnør for å utvide det offentlige ordskiftes grenser.

Lik det eller ei, men det kan bety at vi i framtiden vil se flere ytringer som i dag framstår som krenkende, som en del av det daglige mediebildet.

Et provoserende spørsmål er da om en karikaturtegning av en innvandrer-politiker vil framstå som like uskyldig som Brian som henger på korset og synger «Always look on the bright side of life»?

I år ble forresten «Dra Te Hælvete» remikset av DJ-en Todd Terje, og er noe unge folk danser til på klubbene denne sommeren.

Teksten er redigert etter publisering. I den opprinnelige kommentaren ble det hevdet at artisten Hans Rotmo skulle ha blitt forsøkt fjernet fra festivalplakaten for Steinkjerfestivalen av festivalsponsor Nord-Trøndelag Energiverk. Dette er ikke korrekt. Avsnittet er derfor fjernet.

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i «Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.