For all den nitidige planleggingen og tvangsaktige betalingen av dyre PR-råd, så er det ofte tilfeldighetene som rår i amerikanske valg. Særlig var er kommentatorer og journalister for det de kaller «gaffes» – rett og slett noe som var dumt sagt. Politikernes slaveaktige hang til dyre medierådgivere kastes ofte rett ut av vinduet når de slapper av et øyeblikk og glemmer å være politiske roboter.
Det siste eksemplet på en slik «gaffe» var Mitt Romneys uttalelse på en fundraising middag om at 47% av den amerikanske befolkningen ikke kommer til å stemme på ham fordi de er avhengige av staten og ikke betaler skatt. Dermed vil ikke hans politiske budskap om skattelette vinne denne velgergruppen over, betrodde Romney til sine rike donorer.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Nå er de skuls
Vel, med dette er Romney og Obama skuls. De har nemlig nå begått like mange «gaffes» hittil i valgkampen. Vi tar de i rask rekkefølge:
- I juni uttalte Obama at det går helt fint med privat sektor i USA. Dette var i forbindelse med en pressekonferanse hvor han snakket om økonomiens tilstand, og sammenlignet privat med offentlig sektor. Republikanerne så sitt snitt til å peile seg inn på denne setningen for å bevise at Obama ikke forstår privat næringsliv og at han ikke er rette mann til å lede USA i økonomiske nedgangstider. Obama brukte da også en del pressekonferanser etterpå på å understreke at det ikke går så bra med den amerikanske økonomien som man skulle ønske.
- Så, i juli, i en lengre utlegging om hvordan samfunn skaper suksess, uttalte Obama at de som har startet bedrifter, ikke har skapt dette i et vakuum («if you have a business, you didn’t build that»). Dette er samme budskap Elizabeth Warren, demokratisk kandidat til Senatet fra Massachusetts, har formidlet med stor suksess tidligere i år. Republikanerne approprierte «you didn’t build that» og gjorde det til sitt store anti-motto på sitt landsmøte i Florida, hvor man så plakater som gjorde narr av dette overalt. Til og med hver tale på landsmøte hadde et øyeblikk hvor taleren fortalte om noe deres familie hadde skapt innen det private næringsliv og deretter avsluttet anekdoten med, «and yes, Mr. President, we did build that».
- I september fikk derimot Romney sjansen til å gaffe (ja, vi bruker det som et verb nå), og det to ganger. Først, i forbindelse med angrepet på de amerikanske diplomatene i Libya og protestene i Egypt, gikk Romney på frontalangrep på Obama og anklaget han for å «unnskylde» på USAs vegne til opprørerne. Dette er et gammelt vers Romney har sunget lenge (den obligatoriske «jeg er presidentkandidat så her er en bok jeg har skrevet» heter No Apologies og hevder Obama «unnskylder» på USAs vegne heller enn å promotere dets styrke rundt om i verden). Romneys angrep ble sett på som opportunistisk og også ufølsomt overfor familiene til de drepte diplomatene, og var dermed på nippet til å bli upatriotisk – den største synden i en amerikansk valgkamp.
- Og det bringer oss til Romneys siste gaffe denne uken, som jeg allerede har beskrevet.
Får velgerne det med seg?
Men «gaffes» er jo bare viktig dersom de påvirker velgere. Og gjør de egentlig det? Får velgere det med seg?
En uke etter at Obama hadde sagt at det går helt fint med privat sektor fant for eksempel statsviterne på bloggen The Monkey Cage ut i en spørreundersøkelse at 53% av de spurte ikke hadde fått denne kommentaren med seg. (Dog Romneys valgkampmaskineri fortsatt gjør sitt beste for at ingen skal glemme.)
Videre har de laget en graf av nasjonale meningsmålinger i valgkampen hvor de ser om det var noen merkbar effekt av de tre første tabbene listet overfor. De finner ingen sammenheng.
Så, er det en mulighet for at disse gaffene fungerer som underholdning for et ellers kjedet kommentariat, heller enn som viktige variabler i et valg? Så absolutt. Men, grafer eller ikke grafer, det å bygge opp et narrativ om motstanderen tar ofte litt tid i en valgkamp, og det som var så ødeleggende med Romneys siste uttalelse er at den spiller rett inn i Obamas banehalvdel.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Gnir seg i hendene
Obamas valgkampmaskineri har nå en god stund forsøkt å overbevise amerikanske velgere om at de ikke trenger en fjern og lite representativ rikmann til å være deres leder når folk ikke har jobber og lider nød. Når Romney da sier at halvparten av USAs befolkning er avhengige av staten og at han ikke en gang skal prøve å få de til å stemme på han, høres det veldig ut som om han kun har tenkt til å være president for den mer velstående halvdelen av USAs befolkning.
Obama gnir seg i hendene, helt til hans neste gaffe vender oppmerksomheten i en annen retning.
Hilde Restad skriver for amerikanskpolitikk.no, og driver også driver bloggen Dagens DC
