Jeg løper rundt i huset og vekker unger mine om morgenen, med varierende grad av suksess, mens jeg forbanner meg selv over at de ikke har egen vekkerklokke.
Dagens foreldre heter visst helikopterforeldre. Vi flyr ungene fra sted til sted, og løper fettet av oss, for å sørge for at ungene får delta. Vi forbanner lærere som ikke får på barna regntøy når det regner, vi smører nistepakken deres og bærer skolesekken hjem fra skolen.
For å kunne sette pris på det som gjøres for deg, må du vite hva jobben går i. Ingen som aldri har smurt matpakken selv, vasket rommet selv, eller syklet til trening selv, vet å sette pris på å bli kjørt eller vasket for. Det er bare en selvfølge for dem. Sånn er det blitt.
Det er på tide at foreldre tar vettet tilbake! For dette tjener ingen.
En viktig del av min jobb som stortingsrepresentant er å snakke med folk. Lærere, bedriftsledere, innbyggere og medborgere. Det siste året er det en ting som har slått meg, på tvers av mange av disse møtene. Jeg er redd vi er i ferd med å gjøre ungene våre en solid bjørnetjeneste.
Lærere jeg har møtt melder om en endring, både hos foreldregenerasjonen og elevene i løpet av de siste tiårene. Vi foreldre har visst blitt kravstore og forventningene våre har ingen grenser. Ungene skal være smurt med den riktige salven, og lærerne skal sørge for at ungene både spiser, drikker og kler seg godt.
Foreldre vil videre gjerne ha løpende oppdateringer på hvordan det går med barnet på skolen, og kan ikke forstå hvorfor lærere ikke har tid til dette.
Mange synes sågar det er synd på barna som må gjøre lekser etter skoletid, fordi da trenger de å slappe av. Man trenger ikke delta på så mange foreldremøter, før en forstår at dette er reelle problemstillinger. Det er ikke den ting som ikke kan problematiseres, når lærerne inviterer til dialog.
Ikke skal barna klatre i trær heller. I det minste ikke før en HMS-kyndig har sørget for det riktige dekket på underlaget. Og gud forby at det er nøtter på det treet. Tenk hvis det er noen med nøtteallergi tilstede!
Bedrifter som har ungdommer og lærlinger ansatt melder om elever med større begrensninger. Ikke kan de ha lang reisevei. Ikke kan de kle seg, og ikke kan de møte på tiden.
Arbeidsgivere har i langt større grad påtatt seg oppdragerrollen, hvor en må snakke om alt fra oppmøte, viktigheten av et godt kosthold og verdien av personlig hygiene. Møtet med arbeidslivet blir brutalt.
Jeg tror foreldrene har forsømt seg. Eller snarere sovet i timen.
Det er på høy tid at vi lærer ungene våre å fly, tenker jeg. Idet jeg smører matpakkene, og hastig henter både glass og melk til ungene som spiser frokost. Vann i stedet for? Selvfølgelig, bare et øyeblikk.
Sist uke spurte jeg en av ungene om det var så vanskelig å finne seg et glass, åpne kjøleskapet, og finne seg litt melk. Han lo beskjemmet ved tanken. Unger, tenkte jeg, mens jeg fortsatte å spørre dem hva de skulle ha på matpakken.
Jeg måtte erkjenne at ønsket om en effektiv morgen, hvor fire unger kommer seg tidsnok ut dørene, igjen hadde vunnet over oppdraget med å skape selvstendige barn. Men kanskje hadde jeg nå sådd en liten spire, tenkte jeg. En liten investering for meg, men med et stort potensiale for endring hos den kommende generasjonen.
Jeg trøstet meg selv med at ungene tidsnok skal ut og fly alene, mens jeg ryddet bort tallerkener og pålegg. Til den tid blir jeg nok den forelderen som flyr i helikoptertrafikk, fra morgen til kveld.
Men det er ikke så lurt. Det er faktisk ganske dumt. Og det er dårlig gjort ovenfor barna.
Små barn sier ofte «jeg klarer selv!». Det er ikke barna som ber om at vi legger frem klær hver morgen, rydder rommet deres og ber dem om å gjøre lekser. Vi foreldre må i større grad støtte barna våre til å klare ting selv. For barn som alltid får hjelp før de får sjansen til å prøve selv, får heller ikke kjenne på den gode følelsen av å få til noe på egen hånd. Følelsen av mestring.
Vi foreldre konkurrerer nesten i oppofrelse og i å feie foran barna våre. Vi kan også kjenne på dårlig samvittighet, til og med fordi vi ikke står og ser på når ungene er på fotballtrening.
Vi er på feil spor.
Å kunne mestre ting selv skaper dugende mennesker og er godt for oppdragelsen. Det koster nok oss foreldre å stå i det, for det er så mye enklere å fikse selv, for å ordne logistikken i en hektisk hverdag. I det lange løp er det antagelig langt bedre å investere denne tiden i å forme dugende mennesker for fremtiden.
For det er ikke så farlig å komme litt for sent til den ene avtalen, dersom det i det lange løpet fører til voksne som klarer seg selv.
Det er på høy tid at vi foreldre tar vettet tilbake og tar grep om foreldrerollen. Den varer kun en kort periode, men den kan sette varige spor gjennom generasjoner.
