Ta tilbake bunaden

Han som kler seg i festdrakt fra Obs er mer tro mot norske verdier enn hun som går i bunad for å vise hvor mye penger hun har.

Bunadsgeriljaen foran Stortinget

Bunad har vært et symbol på motmakt mot eliten i norsk historie. Derfor er det et paradoks at bunaden er blitt et statusplagg for å vise fram rikdom og klassetilhørighet, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Bunadsgeriljaen, som demonstrerte utenfor Stortinget tirsdag mot kutt og nedleggelser i pasienttilbudet i distriktene.

Foto: Ryan Kelly / NTB scanpix

Allerede fire dager før nasjonaldagen var det tett med bunader foran Stortinget. Mange av de festkledde kvinnene fra Bunadsgeriljaen stilte i bunad fra Møre og Romsdal. Men de var i alt annet enn festhumør.

De knyttede nevene, omkranset av broderier i lin og sølvmansjetter, var knyttet i protest mot sentraliseringen. Forhåpentligvis var kvinnene synlig fra stortingssalen.

Men det er ikke første gang bunaden vekker oppsikt foran Stortinget.

Det er et paradoks at bunaden har blitt et statusplagg som ekskluderer.

Et symbol på demokrati

Da den første stortingsmannen dukket opp i bunad utenfor Stortinget, vekket det harme. Ikke fordi han brøt kleskoden til de dresskledde embetsmennene på vei inn i stortingssalen, men fordi drakten nettopp tilsa at han var en del av stedet drakten hans stammet fra. Han kom fra den norske bygda.

Bunaden ble et tegn på at embetsmennenes tid var i ferd med å ebbe ut. I løpet av 1800-tallet hadde maktmonopolet til de utdannede mennene fra sentrale strøk, gjerne utenfor landet, blitt svekket.

Bunaden er knyttet til demokratiseringen av Norge. Men ikke fordi bunad var status. Snarere det motsatte.

Bunaden ble sett ned på

Den vanlige norske borger, det vil si den mannlige bonden, inntok sakte, men sikkert maktposisjonene til den offisielle embetsmannen. Nettopp bunadskledde menn, i alle fall i overført betydning, var med på å velte embetsmennenes siste skanse da parlamentarismen ble innført i 1884.

Derfor er bunaden knyttet til demokratiseringsprosessen i Norge. Men ikke fordi bunad var status. Snarer det motsatte. Den var gjerne søndagstøyet, den tarvelige bondebekledningen som oste av det ordinære. Bunaden ble sett ned på, fordi den viste avstand mot maktfolkets bekledning, den mørke dressen.

Det går en rød tråd fra de første bunadskledde mennene på Stortinget og til Bunadsgeriljaen. Begge er symboler på motmakt mot eliten.

Malplassert kritikk mot «Kina-bunad»

I dag har bunaden paradoksalt nok blitt et statusplagg. Den har blitt allemannseie. Men kostnaden på en ferdigsydd bunad, med alt riktig tilbehør, tyder på at den er alt annet enn det. Bunad handler ikke lenger om hvor du er fra og hvilken tilknytning du har, men hvilke økonomisk tilhørighet du har eller hvilken klasse du tilhører.

Derfor er de siste dagers kritikk av «kinabunaden» så malplassert. Men det å kjøpe norske festdrakter eller «bunadkopier» på samme steder som de selger fiskeutstyr og luftmadrasser faller ikke bare bunadspolitiet på Husfliden tungt for brystet.

Hijaben er mer i tråd med bekledningen på 1700- og 1800-tallet enn Ray-Ban-briller.

Bunadshijab ble for sterk kost

Da Sahfana M. Alis i 2016 fikk tegnet en bunadshijab til sin Frafjordbuna, ble det utrivelig i kommentarfeltet.

Det var få som husket at hijaben er mer i tråd med bekledningen på 1700- og 1800-tallet enn Ray-Ban-briller, som er det vanligste tilbehøret å se på 17. mai. Det var tydelig at bunad er forbeholdt gode, hvite nordmenn.

Men bunaden var i utgangspunktet ikke typisk for nordmenn. Asbjørnsen og Moe og Ivar Aasen var ikke de eneste som forsøkte å samle det de mente var typisk for sin nasjon da de gikk land og strand rundt for å samle eventyr og dialekter.

Asbjørnsen og Moe var «copykatter» av brødrene Grimm fra Tyskland. Inspirasjonen fant de hos den tyske filosofen Herder. Jakten på det typiske for sin nasjon var en viktig del av nasjonalismebevegelsen over hele Sentral-Europa. Det var først på slutten av 1800-tallet at overklassen fattet interesse for bondens klesdrakt.

Hulda Garborg var den som gjorde bunaden og festdrakten til noe som overklassen kunne ikle seg for å vise interesse for det norske.

At både bunaden og dialekten vår ikke har blitt spist opp av sentraliseringen som i flere av våre naboland, skyldes nettopp at bonden ble et bilde på demokratiseringsprosessen Norge gikk gjennom på 1800- tallet.

Ikke hån dem som går i festdrakt fra Obs.

Ingen skam med festdrakt fra Obs

Det er derfor et paradoks at bunaden, som i utgangspunktet vekket avsky på Stortinget, har blitt et statusplagg som ekskluderer de med mindre inntekt og med flerkulturell bakgrunn.

For det er ikke mønsteret på beltestakken eller hvem som har sydd broderiene på forkle som avgjør tilhørighet, men intensjonen bak bekledningen av bunaden og drakten.

Jeg vil påstå at hun som bærer bunaden fordi det er et statusplagg og for å vise sin økonomiske evne, er mindre tro mot norske verdier enn han som ikler seg festdrakt fra Obs fordi han ønsker å være del av fellesskapet.

Bunad handler ikke lenger om hvor du er fra og hvilken tilknytning du har, men hvilke økonomisk tilhørighet du har eller hvilken klasse du tilhører.

Kraften i plagget

Dersom bunadseieren blir indignert over manglende korrekt tilbehør, har han eller hun ikke skjønt hvilken kraft som ligger i dette plagget.

Bunaden var et tegn på folkets maktovertagelse fra eliten. Derfor skal vi ikke håne dem som går i festdrakt fra Obs, men se på det som et ønske om å delta i det norske samfunnet. Uavhengig av økonomisk-, kulturell- og regional tilhørighet.

Derfor fungerer også bunaden perfekt på barrikadene i dag, slik Bunadsgeriljaen har demonstrert. Og hvis demonstrantene i kampen hete skulle få hull på stakken, er det bare til å finne fram nål og trå. Eller bestille ny drakt på Obs.

De kommer til å trenge den fremover. For bunaden gjør vel så mye nytte som kampplagg som festdrakt.