Saken om Eric Torell traff meg midt i magen. Ikke bare fordi min lillesøster har Downs syndrom, men fordi hun også pleide å stikke av en periode da hun var mindre. Og jeg husker den frykten som satt i meg da vi leita etter henne.
Eric Torell var 20 år gammel og hadde Downs syndrom. I løpet av natten stakk han hjemmefra. Med seg hadde Eric en lekerifle som, ifølge pappaen, var laget for barn i 5-års alderen.
Da pappaen til Eric oppdaget at han var borte ringte han til politiet for å melde ham savnet. Pappaen fikk visstnok beskjed om at de ikke hadde ressurser til å lete. Neste gang familien til Eric hørte fra politiet var han skutt og drept av tre politimenn.
Svensk politi skyter oftere
Politiet i Norge er ikke permanent bevæpna, men de har våpenet låst inne i bilen. Det betyr selvsagt ikke at en situasjon hvor politiet skyter og dreper feil menneske ikke kan oppstå her. For når politiet får melding om en bevæpna person som oppfører seg truende vil de bevæpne seg før en mulig aksjon.
Likevel tror jeg det er annerledes.
Jeg tror man får et annet forhold til å bruke våpen, dersom man alltid har det på seg, enn hvis bevæpning tilhører sjeldenhetene. Terskelen for å gripe etter våpenet blir kanskje lavere.
Tidligere professors Johannes Knutsson ved Politihøgskolen har gjennomgått forskjellen i antall drepte og skadde, basert på om politiet er ubevæpnet eller permanent bevæpnet.
I gjennomgangen kommer det frem at svensk politi skyter fem ganger så ofte som norsk politi, og at svensk politi skader fire ganger flere personer enn i Norge, i forhold til befolkningen. Så langt i år har seks mennesker måttet bøte med livet etter skudd fra politiet i Sverige. Det er det høyere enn noe annet år, og vi har så vidt skrevet august i kalenderen.
Undersøkelsen til Knutsson viser at svensk politi tyr lettere til våpen enn norsk politi. Forskjellen på de to er at politiet i Norge ikke er permanent bevæpnet.
De usynlige lidelsene
Det betyr selvsagt ikke at vi ville fått samme utvikling dersom politiet her hjemme var permanent bevæpnet. Under den midlertidige bevæpningen ble, med unntak av vådeskudd, ikke avfyrt flere skudd enn tidligere. Likevel kan vi ikke lukke øynene for den utviklinga vi ser i Sverige.
Det verste min lillesøster fikk etter en vinterkveld i tøfler, var lungebetennelse. Eric kom aldri hjem igjen.
Downs syndrom er på mange måter et svært synlig syndrom. Vi kjenner igjen mennesker med Downs syndrom når vi ser dem på gata eller på bussen. Men det er mange former for psykisk utviklingshemning som ikke er synlig. Det er på sin plass å spørre hva slags opplæring politiet egentlig har om mennesker med funksjonsnedsettelser, eller psykiske lidelser.
Med eller uten våpen
I etterkant av at Eric ble skutt og drept har Jonas Thornell, tidligere lærer i psykologi ved Polishögskolan i Solna, pekt på at livsstilen og menneskesynet til de som utdanner seg til politi, gjør at de har særskilt dårlig forståelse for mennesker som bryter med normalen. Kombinert med stress kan dette få konsekvenser for den som skal pågripes
Ifølge politiet lystret ikke Eric kommandoene deres, men Eric hadde ikke språk. Det eneste han kunne si var mamma.
Min lillesøster har språk, men dersom politiet skrek kommandoer til henne, vet jeg ikke om hun hadde klart å si et ord.
Spørsmålet er om være om politiet faktisk har god nok opplæring om ulike tilstander, diagnoser eller rusutfordringer, som gjør at de kan takle møter med mennesker i slike situasjoner, med eller uten våpen.
Hva kan vi lære?
På plassen hvor Eric ble skutt og drept lå det igjen syv tomhylser fra skuddene som falt. Politiet har altså avfyrt syv skudd mot Eric. En gutt på 20 år, uten språk, med Downs syndrom, autisme og en lekerifle for femåringer. Syv ganger.
Spørsmålet er hvordan vi kan forsikre oss om at dette ikke skjer igjen.
Vi er helt avhengig av å ha et politi som kan skille mellom en virkelig farlig situasjon og den neste Eric. Frem til vi vet at vi kan det, bør vi heller ikke ha permanent bevæpning av politiet
