I morgen er det spellemannprisutdeling, Norges mest ærverdige og lengstlevende musikkprisutdeling. Uten sidestykke den tyngste og bredeste prisutdelingen vi har i landet. Men noe skurrer. Fra år til år kan det synes som om regelverket og juryordningen blir en hemsko for prisen.
Årets nominasjoner vitner om en musikkpris som gjerne ønsker å endre seg, men som på enkelte områder mister troverdighet nettopp på grunn av det smått intrikate regelverket. Kombinasjonen av rigiditet og skjønn forvirrer mer enn det tydeliggjør.
I Norge har vi hatt flere ulike prisutdelinger for musikk. Alarmprisen, Nordic Music Prize, Nordic Music Awards, Urørtfinalen og P3 Gull er noen av dem. At det etableres ulike typer priser er sunt. Ikke alle artisters virke passer inn i ethvert format og regelverk. Forskjellige konsepter og prisutdelinger kan fint sameksistere og utfylle hverandre.
Da vi etablerte P3 Gull for vel fire år siden, var det enormt viktig å sørge for at prisen oppleves som spisset og tydelig. Prisutdelingen skal være for P3s målgruppe og hylle de artistene som har tonesatt radiokanalen det foregående året. P3 Gull skal komplimentere det historiske suset den modne, brede og tunge Spellemann står for.
Helt siden 1972 har Spellemann vurdert og trukket frem de flinkeste som utgir musikk. Tårer, latter, overraskelse, glede, beundring, sjalusi, sinne og forundring har vært blandet sammen til en årlig festkveld for norske artister og bransjen som følger med dem.
Spellemannprisen er viktig. Bevisene på det er mange. Det viktigste beviset på prisens verdi er at artistene som nomineres opplever det som ærefullt. Det gjør de fordi Spellemann har vist vilje til å endre seg for å imøtekomme nye brukervaner og distribusjonsformer.
Før vi i morgen får vite hvem de i alt 26 prisene går til, er det likevel noen spørsmål som dukker opp i det hodet mitt – hodet til en musikkelsker som vil at Spellemann skal stå sterkt.
Her følger en liste med syv relativt enkle grep Spellemann AS, selskapet som arrangerer prisutdelingen, kan ta for å gjøre regelverket og juryordningen enklere, mer intuitiv og dermed bedre rigget for fremtiden:
- Unngå at låter som er utgitt året før det gjeldende nomineres. Sonny Alvens «Our Youth» er eksempelvis nominert til Årets låt – men ble utgitt i 2015. Da er det plutselig andre låter som kunne figurert i kategorien (som for øvrig utgjør hele elleve låter).
- Juryene virker lett tilfeldig sammensatt. Gjør juryene større og mer spissede. Mange jurymedlemmer synes å «tvinges» inn i kategorier de ikke er komfortable med. Få mennesker får svært stor påvirkningskraft.
- Det ubetalte juryarbeidet krever mye tid i en avgrenset periode. Mange jurymedlemmer er derfor tilbøyelige til å stemme frem det de allerede har hørt.
- La antallet nominerte i de ulike kategoriene være mer konsistent. I dag er det eksempelvis nominert henholdsvis tre i urban-, fire i folkemusikk, fem i rock- og seks i nykommerkategorien. Nesten stor straight og litt forvirrende.
- Unngå premisset om at man må være til stede under showet for å kunne nomineres i en kategori. Det undergraver prisens troverdighet.
- Unngå at folk glemmer å melde på viktige utgivelser, slik Kaveh opplevde i 2014.
- Gjør en kvalitativ avsjekk eller endre regelverket slik at artister som har satt solide avtrykk i året som hedres blir nominert. Årets eksempel er Tomine Harket & Unge Ferrari.
Spellemannprisen fyller snart 50 år og har gjennom alle disse årene stått som den virkelig store festkvelden for norsk musikkliv. Det vil den etter alle solemerker også gjøre i fremtiden, all den tid den oppleves relevant av norske musikere og artister. Dermed gjenstår det å ønske Spellemann og alle de nominerte lykke til i morgen! Måtte Cezinando stikke av med minst én pris.
Følg debatten: og
