Margreth Olins film «De andre» sprenger åpen hele Christian Tybring-Gjeddes ideologi i kronikken «På flukt fra eget ansvar». Her gjelder forestillinger om individuell autonomi på linje med Ronald Reagans famøse beskjed til Amerikas fattige, om at de burde trekke seg opp etter sine egne støvleskaft, sammen med en utpreget forestilling om at norsk velferd har kommet til oss som følge av vårt verdisett og våre egenskaper. Han etterlyser mer realisme fra Olin, og angriper enhver tanke om en mer menneskelig utlendingspolitikk.
Når selv valget om å flykte fra eget hjemland blir gjenstand for tung kritikk, ser vi at Olins film tar Tybring-Gjeddes meningsfeller ved hornene. Hvilket menneskesyn råder dersom en ansikt til ansikt med disse unge mennene er i stand til å klandre dem for å ha benyttet sin rett til å forlate eget land?
Sterke menneskelige hensyn
Selv om Olins film handler om asylsøkere, så handler den ikke om at det er feil å ikke gi dem rett til flyktningstatus (jamfør utlendingsloven § 28). Den handler om den skjønnsmessige vurderingen i utlendingslovens § 38, som benyttes når «sterke menneskelige hensyn» skal være grunnlag for opphold. Det er dette som tidligere ble kalt «opphold på humanitært grunnlag».
Spørsmålet om flyktningstatus er ikke et sentralt budskap i filmen fordi den, med unntak av historien om gutten Goli, i liten grad beskriver hvorfor de unge mennene flyktet eller hvilken risiko som venter ved retur. Filmens anliggende er således ikke den delen av en asylsak som gir en rett til opphold, men handler i stedet om hvordan vi vurderer de som ikke når helt opp til kravene i flyktningdefinisjonen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Umoralsk
Bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn nevner spesielt hensynet til barn, og søkerens helsemessige, sosiale og økonomiske forhold. Selv om bestemmelsen legger opp til at et bredt spekter av forhold kan trekkes inn, viser Olins film at paragrafens anvendelse likevel er sterkt begrenset. Det er en forskjell på hvordan ting ser ut på lovens overflate, og hvordan loven funger i praksis.
At vi praktiserer § 38 så strengt medfører et syn på andre som Olin mener preger oss og våre verdier.
Dette verdisynet har helt klart gjort noe med Tybring-Gjedde: Sett fra hans ståsted er det nærmest noe umoralsk ved at unge friske menn flykter. Han skriver at disse har muligheten til å skape en bedre fremtid for sine hjemland som er preget av krig: «Det kan jo ikke være slik at ungdommen flykter til en mer komfortabel tilværelse samtidig som blant andre norsk ungdom gjennom NATO skal forsøke å skape fred og forsoning i deres hjemland.»
LES OGSÅ: Redd Barna svarer Tybring-Gjedde
Det er en fascinerende tanke at det skal gå an å diktere den enkeltes følelse av nasjonalt ansvar med grensekontroll som politisk virkemiddel.
Tybring-Gjedde har flere meningsfeller i norsk politikk. I forbindelse med afghanernes sultestreik uttalte Liebe Rieber-Mohn den 15. juni 2006 at «De som har fått avslag er unge, enslige menn som kunne ha bidratt til å gjenoppbygge landet.»
Fra Frp til Ap kan det synes å eksistere en forestilling om en naturgitt patriotisme på vegne av eget land. Denne forestillingen slår Olins film i stykker. Filmen er mørk. Det mørkeste er nok da Goli uttrykker hvordan hans tilknytning er til Norge og ikke til Irak, ved at han formulerer sin eneste ambisjon her i livet som å velge hvor han skal dø: «Det er i Norge jeg vil dø».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ikke et barmhjertig rom
Fordi bestemmelsen om «sterke menneskelige hensyn» er en skjønnsmessig bestemmelse, vil den alltid by opp til politisk debatt om hvorvidt den anvendes for strengt eller for mildt. Barnekonvensjonen artikkel 3, som forplikter Norge til å ta hensyn til barnets beste, også i vedtak etter utlendingsloven, innebærer ingen rettsliggjøring som fratar politikerne ansvar. Også denne bestemmelsen har en skjønnsmessig del. Den praktiseres strengt.
I motsetning til hva Frp og Ap ofte fremholder i debatter om hvorvidt menneskerettighetskonvensjoner griper inn i demokratiske beslutninger, så illustrerer Olins film meget godt at en menneskerettighetsartikkel ikke er et barmhjertig rom.
For de unge mennene i filmen representerer både flyktningkonvensjonen og barnekonvensjonen overbygninger som fungerer til fordel for styresmaktene. Det er bare for Husain som sitter i rullestol, en tilstand som ironisk nok synes å ha vært utløst av oppholdet på det sterkt kritiserte mottaket Salhus, at myndighetene har latt nåde gå for rett.
Kronikkforfatteren er advokat og tidligere dokumentarfilmskaper.
