I dagens utgave av Klassekampen skriver litteraturkritiker Kathleen Rani Hagen om skildringene av spiseforstyrrelser i litteraturen, med det utgangspunkt at hun selv har vært syk av anoreksi.
Hun beskriver godt hvordan en spiseforstyrrelse fungerer: man er besatt av sin egen sykdom, sammenligner seg med andre syke, andres ritualer og vaner for å holde vekten livstruende langt nede. En anorektiker er alltid i konkurranse med andre anorektikere.
Jeg er skyldig
Rani Hagen skriver: «Jeg saumfarte biblioteket for bøker om jenter med spiseforstyrrelser, jeg slukte dem rått, sammenlignet meg selv med de andre syke jentene: Var jeg tynnere enn dem, var jeg en like bra anorektiker som dem, var det noen vaner de hadde som jeg ennå ikke hadde prøvd ut?»
I kronikken nevner hun Linnéa Myhre, Kjersti Annesdatter Skomsvold og meg som tre eksempler på forfattere som i større eller mindre grad har skrevet om sykdommen, og som hun leste for å bygge opp om myten om seg selv som et spennende og interessant menneske, ikke på tross av, men på grunn av spiseforstyrrelsen.
Selv om jeg er skyldig i det Rani Hagen kritiserer, kjenner jeg meg igjen i reaksjonsmønsteret. Det har aldri gjort meg friskere å lese om andres erfaringer med anoreksi, faktisk gjør det ofte vondt verre. Men skal vi skjermes fra disse beretningene? Er det mulig å gjøre verden til en triggerfri sone?
Faren for å påvirke negativt er stor
Da jeg selv gikk i behandling på Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland sykehus, lå det to magasiner på venterommet som kunne leses mens man ventet på å få komme inn til behandler: En gammel utgave av Jakt & Fiske og et hefte med tegneserien Tommy og Tigern. Det hele føltes som en vits som ingen av oss hadde krefter til å le av.
Det vi derimot ikke ble skjermet for, var synet av de andre radmagre jentene som i likhet med en selv ventet på å få komme inn. Rommet fullt av slitne, trøtte og anemiske jenter som sendte hverandre stjålne blikk, studerte hverandres lår og legger, armer. En ganske liten verden, er det, og fullstendig blottet for humor.
Kanskje bør det, som Rani Hagen sier, skrives mindre om anoreksi. Faren for å påvirke i negativ retning er stor. Hangen til å romantisere er forståelig: Man forsøker å finne en måte å leve i sykdommen på. Den avmagrede kroppen i seg selv er en metafor: et uttrykk for en manglende evne til å håndtere vanskelige følelser. Å snakke om hva den tynne kroppen symboliserer i vår tid, er viktig: de bakenforliggende utfordringene som får et så uheldig og farlig uttrykk.
Må etterspørre bøker med annen tilnærming
Viktigere er det nok å etterspørre bøker som har en annen tilnærming, som i større grad fremstiller de kjedelige og tomme, kanskje til og med ekle, aspektene ved sykdommen. Ikke tallene på vekten, ikke matvaner, ikke de konkrete, fysiske uttrykkene. Språket for hva som virkelig ligger til bunns for denne typen destruktiv atferd, må utvikles og tas på alvor.
Essensielt er det nok også at forfatteren selv har sykdommen på god avstand, at hun eller ham er blitt frisk. Det blir det ikke bare bedre litteratur av (å skrive roman i B12-mangel-rus er jo ikke akkurat noe å skryte av), men også mer ærlig, nyansert litteratur.
Det eneste eksempelet jeg kommer på, som mer eller mindre oppfyller disse kravene, i norsk sammenheng, er romanen «Svart belte» av Marianne Clementine Håheim. Dette er en av de få bøkene jeg har lest om spiseforstyrrelser som gir et mer komplekst og presist bilde av hvordan sykdommen faktisk oppleves. Les den.
- Les mer: Lette etter sulte-tips i Linnéa Myhre-bok
- Les mer: Et manifest av Eline Lund Fjæren
Følg debatten: @NRK Ytring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
