«Tenk om han finner det ut! Tenk om han finner det ut!» Kollegaen min tok sin femte tur bort til meg mens hun ventet på vakthavende lege. Hun hadde glemt å gi pasienten en blodfortynnende tablett kvelden før.
Slikt kan nok stikke i mangt et sykepleierhjerte. Men hennes største bekymring var ikke at pasienten skulle få blodpropp, men at legen skulle oppdage glippen.
Ingen liker å gjøre feil. Ikke helsepersonell heller. Men vi er like ulike som folk flest, og det er store variasjoner i hvordan frykten for feil påvirker oss. Mens frykten for å skade pasienten burde være den største, er det mange som – kanskje ubevisst – har større frykt for å bli oppdaget og få kjeft eller skyld.
Triksing
Frykten for å skade pasienten er sunt idet det fostrer åpenhet, ansvar og handling: Vi kan både gjøre det godt igjen for pasienten og forbedre tjenesten generelt. Frykten for skyld fører til det motsatte: Det ligger nemlig i skammens natur at man vil skjule, ignorere og ta til motmæle – noe som vanligvis bare bidrar til å opprettholde status quo (og det gjerne på pasientens bekostning).
Da jeg jobbet på sykehus, hendte det at pasienter fikk store problemet grunnet dårlig oppfølging fra vår side. Ingen av oss ønsket dem alvorlig syke, men vi gjorde til tider en slett jobb.
Jeg og et par kolleger sendte da avviksmeldinger. Ikke fordi vi ville plassere skyld, men fordi vi ønsket å forbedre tjenesten. Andre kolleger fryktet avviksmeldinger som pesten. Nettopp fordi de følte det var en gapestokk.
Jeg har hørt historier om sykepleiere som med korrekturlakk gjorde forandringer i pasientens medisinkurve – slik at ikke legene skulle oppdage at de hadde gitt pasienten feil medisin! Alt var så fint – på papiret.
Ingen liker å gjøre feil. Men noen ganger er vi nødt til å forholde oss til de feilene som blir gjort, enten de kalles «lovbrudd», «avvik» eller «shit».
Vårt mål bør ikke være å plassere skyld, men heller ikke å skape inntrykk av at helsehjelpen er fullkomne når den ikke er det. Målet bør være forbedring.
Journalen
Alle vil vi gjøre en god jobb, og pasientjournalen fungerer ofte som vårt beste vitne. Men selv om den har status av å være det, så vet vi nok alle – sånn innerst inne – at slik dokumentasjon ikke er ensbetydende med en troverdig fremstilling av virkeligheten.
Jo, journalen skal ivareta pasienten, men ofte ser vi at den heller ivaretar personalet. For hvis vi skriver at en pasient har fått ivaretatt X, eller vinkler det slik, har vi med ett fått juridisk bevis på at slik var det. Selv om pasient og pårørende måtte påstå noe annet.
Ta for eksempel min venn A. Hen ble fulgt opp på DPS etter et selvmordsforsøk, men følte seg ikke tatt på alvor. I journalen sin oppdaget A en rekke feil som kunne forklare hvorfor både diagnosen og helsehjelpen var blitt feil.
A gjorde utallige forsøk på å få korrigert feilene uten å bli hørt. Da A forsøkte å si til psykologen at hen ble verre, ristet denne på hodet og dokumenterte seansen som at A bekreftet at hen var blitt bedre i tiden hos henne.
A valgte å slutte, men fortsatte kampen for å få journalen rettet ettersom feilene stadig hindret nødvendig helsehjelp. Norges lover sier jo at vi alle har rett på en korrekt journal.
Først ett år senere – etter tre purringer og trussel om tilsynssak fra Fylkesmannen – tok journalansvarlig ved DPS seg bryet med å besvare kravet om retting: Avslag.
Det har snart gått to år og saken er ennå hos Fylkesmannen. I mellomtiden har A kostet samfunnet langtidssykemelding, seks sykehusinnleggelser og minst åtte ambulanseturer. Slikt er ikke billig. Og alt kunne vært unngått om psykologen hadde klart å forholde seg til tanken om at hun kunne ha gjort en feil.
Den vanskelige psykiatrien
Spesialister i psykiatrien arbeider med problemstillinger som er mer diffuse enn i somatikken. Det følger da naturlig at sannsynligheten for å ta feil her blir større (noe alle nok vil ha forståelse for).
Likevel synes ansatte i psykiatrien å ha større frykt for skyld enn ansatte i somatikken – noe som blant annet kommer til uttrykk i reaksjonene på NRKs reportasjeserie om selvmord. Nesten repetitivt trekker helsepersonell frem de samme argumentene om at:
«Det er umulig å vite hvem som begår selvmord!»
«Hvis man virkelig vil ta livet sitt, får man det til!»
«Alle har fri vilje!»
Selvsagt kan en person klare å ta livet sitt om hen virkelig vil. Men om hen kommer seg gjennom den vanskelige perioden, kan hen kanskje leve ti eller 50 år til, endog lykkelig. Og har vi alle alltid fri vilje? Nei, når man er psykotisk eller dissosierer så har man ikke det.
Den holdning som mange leger og psykologer inntar i debatten, virker direkte demotiverende på det som burde være det store fokus: Å forhindre flere selvmord.
Helsepersonell ønsker generelt at folk skal tro på behandlinger og tiltak. Derfor unngår vi negativ og demotiverende retorikk. Så hvorfor denne konstante pessimismen fra psykiatrien? Sannsynligvis fordi frykten for skyld veier tyngre enn frykten for å skade pasienten. Det ligger nemlig i skammens natur at man vil skjule, ignorere eller ta til motmæle.
