Ole Berthelsen beskriver i kronikken «Ja til hjertesvikt, nei til demens» på Ytring sine erfaringer som pårørende til en mor med alvorlig demens.
Dessverre er hans erfaringer ikke unike.
Slagordet «lengst mulig i eget hjem» – som er gyldig for mange – brukes mot pasienter med så alvorlig demenssykdom at slagordet ikke lenger er sant.
Pasienter som er redde, som stadig faller, som ikke får i seg nok mat og som virrer rundt i nabolaget i pyjamasen, tilbys ofte ikke den sykehjemsplassen som kunne gitt dem en bedre livskvalitet i deres siste levemåneder.
De får løfte om gode nok tjenester i hjemmet. Mange får også det – særlig de som har mild eller moderat demens. Men de sykeste pasientene trenger kvalifiserte, trygge og dedikerte omsorgspersoner rundt seg 24 timer i døgnet.
Det får de i et godt sykehjem, ikke hjemme.
Berthelsen har helt rett i at den enkelte kommunale saksbehandler sikkert gjør sitt beste. De er prisgitt det systemet de jobber i. Men systemet er et produkt av politiske valg.
Ledende politikere tar stadig til orde for at eldre må bo hjemme lenger. Når antall eldre øker vil det «ikke være bærekraftig» å ha samme terskel for tildeling av sykehjemsplass som nå, hører vi.
«Ikke bærekraftig» er blitt det skjønnmalende uttrykket for dem som mener de pengene det ville kostet å gi Berthelsens mor et verdig tilbud, heller skal brukes på noe annet.
Konsekvensene av dette er at enda flere med alvorlig demens i fremtiden vil måtte klare seg som best de kan hjemme.
Mange kommuner, blant dem det Ap-SV-MDG-styrte Oslo, har etablert ordninger med et slags kvasikapitalistisk kjøp og salg av sykehjemsplasser internt i kommunen.
I Oslo kjøper bydelene, som er del av kommunen, sykehjemsplasser av Sykehjemsetaten, som også er del av kommunen. De sykehjemsplassene som Oslo kommune (Sykehjemsetaten) selger, er i mange tilfeller så dyre at Oslo kommune (bydelene) ikke har råd til å kjøpe dem.
Dermed står sykehjemsplasser ubrukt og legges ned – det er jo ikke etterspørsel! Foruten å maskere det reelle behovet, genererer et slikt system selvsagt mye kostbar administrasjon. Er det «bærekraftig»?
Relasjonen mellom sykehusene og kommunene er også en del av bildet. Norge ligger i Europas bunnsjikt i sykehussenger i forhold til folketallet.
En konsekvens er at pasientene må skrives svært raskt ut, og kommunene ilegges dagmulkt hvis de ikke tilbyr sykehjemsplass til pasienter som sykehusene definerer som «utskrivningsklare».
Dette setter kommunene i en økonomisk skrustikke, og tvinger dem til å prioritere pasienter som skal skrives ut fra sykehus fremfor dem som lider hjemme.
Vi trengte ikke ha det sånn. Det er en konsekvens av beslutninger.
Følg debatten:
