Stress, stress, stress. Til å bli syk av. Eller?
I dagens medisinske verden er skillet mellom kropp og psyke blitt avleggs. Siden Hans Selye kartla den biologiske stressresponsen på 40-tallet, har vi visst at kroppen reagerer fysisk på belastning, og stadig blir stress nevnt som faktor ved sykdom. Nå blir psykologiske faktorer, ofte bekymring og stress, også trukket frem som sentrale i forbindelse med long covid.
I teorien burde denne forståelsen føre til at helsepersonell ivaretar psyken og kroppen samtidig. Men min erfaring tilsier at resultatet ofte blir noe annet:
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at psykologien brukes som dekke for manglende medisinsk forståelse. Den moderne medisinens virvar av blodprøver, røntgen og MR-skanninger skal i teorien gi et objektivt bilde av det pasienten lider av. En skarve psykolog som meg kan til tider bli en smule misunnelig, her jeg sitter og må belage meg på å spørre hva problemet er. Ofte kunne jeg ønske meg en fasit som ikke finnes.
Det er ingen tvil om at sykdom bringer med seg et behov for at psykologiske faktorer ivaretas, og mange pasienter etterlyser nettopp denne innsikten hos sine leger. Men om stress ses på som en del av sykdomsbildet, hvordan skal da pasienten håndtere denne beskjeden?
Mange får råd om å «unngå stress». Som psykolog undrer jeg meg over hvordan pasienter forventes å følge den oppfordringen, siden hvordan stress skal unngås gjerne forblir usagt. Om en pasient er stresset og bekymret i den grad at det påvirker helsen deres negativt, så bør de vel få hjelp med det. Lettvinte råd er ikke nok.
Det er min erfaring at mange pasienter opplever at deres psykiske helse blir trukket frem nettopp når helsevesenet sliter med å finne den biologiske løsningen. Ingenting på blodprøvene? Da må det være psykologisk. Ja, er ikke du ganske stresset over disse mystiske symptomene?
Det er svært beleilig for det medisinske etablissementet med slike vage referanser til pasientens indre tilstand. Det fritar dem for ansvar og impliserer at her må pasienten selv frigjøre seg ved å være ubekymret.
Jeg mener ikke å undervurdere psykologiske faktorer i sykdom. Som psykolog på en smertepoliklinikk ser jeg tydelig hvilken betydning disse har. Min erfaring er at den beste måten helsepersonell reduserer stress og bekymring er ved å vise engasjement og ta pasienten på alvor, og ved å se på den psykiske helsen som en del av et større bilde.
Pasienter som får mer eller mindre eksplisitte beskjeder om at dette nok «sitter i hodet», blir ofte svært urolige. De er redde for at det medisinske tapes av syne, og mange har også opplevd å bli avvist på denne måten tidligere.
Dette gjør at mange pasienter vegrer seg for å ta opp sin psykiske helse med somatiske behandlere.
Det betyr også at noen pasienter takker nei til en samtale med psykolog, fordi de er redde for at det vil føre til at deres symptomer tolkes som psykiske.
Problemet med vage begreper som stress er at de er vanskelige å motbevise. Om en lege ser etter stress og bekymring hos pasientene sine, så vil de alltid finne det.
Stress og bekymring er en normal, nær sagt obligatorisk, del av sykdom. For en hjerne er det normale å lete etter løsninger og oppdage forskjeller, og når kroppen fungerer annerledes enn tidligere, er det vanlig å bli redd. Sykdom som forverres og varer lengre enn forventet er særlig trolig til å utløse nettopp en slik reaksjon. Hva kom først, høna eller egget?
Stress blir ofte beskrevet som et valg vi tar. Psykisk helse er imidlertid tett knyttet til sosial klasse og nære relasjoner. Pasienter som utviser mye stress og bekymring vil ofte være personer med dårlig økonomi, få nære relasjoner, og lav utdannelse. Nettopp den samme gruppen som både har dårligere fysisk helse og ofte får dårligere hjelp av helsevesenet.
Et overfokus på psykologiske faktorer kan hindre oss i å se klasseforskjeller og gi en illusjon av at sykdommer kan overvinnes med rett innstilling. Det er ikke vanlig å bli syk uten å bekymre seg over det. Har ikke pasientene det tungt nok med sin sykdom, skal vi også kreve at de håndterer den ubesværet?
Vinnerne i denne retorikken er de friske. De kan gratulere seg selv med sin kloke livsførsel og konstruktive holdning. Men rett innstilling for å leve godt med en sykdom handler ofte om å tilpasse seg sin egen helse, ikke å late som om den er god. Å mestre sykdom er ikke det samme som å late som om en er frisk.
Det er greit å ikke forstå hva pasienten sliter med. Og selvsagt må helsepersonell diagnostisere psykosomatiske lidelser der det er grunnlag for det. Det som ikke er greit er å bruke vage referanser til psykologi som en sekkepost for symptomer en ikke kjenner igjen, ikke forstår, eller ikke har tid til å sette seg inn i.
Forskningen om long covid er i sin spede begynnelse. I denne situasjonen skulle jeg ønske at flere leger utviste større ydmykhet om det psykososiale, nettopp fordi dette ikke er det de kan best.
I stedet ser jeg at det tys til psykososiale forklaringer fordi de ikke kan forklare det biologiske. Da vil jeg minne om at det er veldig mye medisinen ikke har avdekket, og at psykiske lidelser ikke kan diagnostiseres kun fordi en biologisk grunn ikke kan fastslås.
Skal psykologien inn i somatikken, så må den være en integrert del. Ikke noe vi deler ut når vi ikke finner noe annet i skapet.
