Ingen av oss ønsker å kjenne på skam. Det er en ubehagelig følelse.
Men når den først er der, forsvinner den ikke av at vi forsøker å overbevise oss selv om at vi ikke vil ha den. Ei heller av å legge ansvaret på politikerne i riksdekkende medier.
Man er i godt selskap når man beskylder regjeringen og andre for skampåføring, mens vi venter på at myndighetene kommer med nye reiseråd i morgen.
Det er mange som tenker det samme. Dette er ikke et forsøk på å belemre noen med mer skam enn de allerede føler.
Det er ment som en illustrasjon på at dersom skammen skulle være til stede, om enn bare som et potensial, finnes det bedre måter å håndtere den på enn å løpe fra den.
Skamvett er en øvelse de fleste av oss nordmenn kan bli flinkere på. Inkludert meg selv.
Burde vi føle skam hvis vi velger å reise til Syden umiddelbart etter at reiserestriksjonene løftes?
Noen burde kanskje det. Men ingen av oss har noen rett til å bedømme hverken intensjoner eller behov uten å virkelig kjenne bakgrunnen for valget.
Så svaret blir i utgangspunktet nei, fordi det å reise til Syden er ikke i seg selv en sosialt uakseptabel handling. Å besøke familie som er bosatt i et annet land kan for eksempel anses som et gyldig behov.
Stiller det seg annerledes fordi det i denne runden innebærer å utsette seg selv og andre for en viss helserisiko? Muligens, men ikke nødvendigvis.
Myndighetene har vurdert risikoen for oss. De mener den er håndterbar. Men merk deg at håndterbart og tillatt ikke betyr det samme som trygt og stabilt.
Hvis smittetallene i landet man reiser til holder seg noenlunde lave, og du følger smittevernreglene, utgjør ikke tilbakevendende turister noen folkehelserisiko.
Advarsler er ikke skampåføring. De bevisstgjør oss om risiko.
Men tenk deg scenarioet: Du kommer tilbake, og etter en uke i lett karantene viser det seg at du tester positivt for covid-19.
Da vil det være skammen som driver tankene mot alle episodene vi kan huske der vi kan tenkes å ha utsatt oss for risiko. Alle episodene der vi kan ha utsatt andre for risiko både i utlandet og etter hjemkomst, og ikke minst alle advarslene som kom i forkant mot å dra ut og oppfordringene til å bli i hjemlandet.
Det er et ubehagelig tankekjør. Da er ikke skammen bare et vagt potensial, den er reell.
Mye av den skammen vi kjenner på, er påført oss unødvendig utenfra. Dette er skam som ikke hjelper oss.
Noe helt annet er det å gjennomføre handlinger som er uakseptable, selv om vi vet at det er galt eller innebærer stor risiko for at det kan gå fryktelig galt. Skamfølelsen hjelper oss å veie risiko opp mot egne og andre sine behov.
Vi kan for eksempel, uten skam og risiko, prioritere arbeid foran familieliv en helg en gang iblant. Det er akseptabelt.
Det kan fort bli annerledes dersom det dreier seg om hver helg, eller hvis arbeidet fortsatt prioriteres foran en sønns eller datters kultur- eller idrettsarrangement som de gjerne vil at vi skal overvære.
Da vil skammen kunne slå inn og fortelle oss at vi kanskje bør justere prioriteringene, av hensyn til andre rundt oss.
Skam er den følelsen som informerer oss om at det finnes andre rundt oss som kan tenkes å ha andre behov. Vi er ikke på noen som helst måte påtvunget å legge til rette for dekningen av andres behov foran våre egne, men en viss grad av risikovurdering kan være påkrevd.
Derfor har vi også, tilsynelatende overraskende for mange hvis man skal tro mediebildet, grader av skam. Skam er ikke et enten/eller-fenomen.
Alvorlige konsekvenser av dårlige valg gir mer skam enn et uforløst potensial for negative konsekvenser eller uflaks, selv om den kan være til stede i begge tilfeller.
Litt skam er ikke usunt eller et fenomen vi skal gjemme oss for, men heller et signal om at vi trenger å rettferdiggjøre egne valg for oss selv, og stå for de valgene vi tar.
Begreper som flyskam, kjøttskam eller smitterisikoskam har oppstått av en grunn. Ikke fordi noen vil dømme deg og si at du må skamme deg, men fordi skamvett, refleksjon og risikovurdering er hensiktsmessig.
Det kan beskytte deg fra å havne i en reelt skamfull situasjon.
Du trenger ikke å skamme deg hvis du kommer fram til at prioriteringen av å reise til utlandet reflekterer personlige behov – som ikke går ut over andre rundt deg.
Da trenger du heller ikke å beskytte deg ved å påstå at andre påfører deg en skam du ikke har.
Når politikere og kommentarfelt tar av så fort en eller annen form for bindestreksskam blir nevnt, «løftes» debatten opp på et meta-nivå. Der florerer det av misforståelser og lemfeldig begrepsbruk.
Skampåføring har blitt fanden på veggen, som ingen vil ha noe av, men som alle påpeker så raskt noen ser noe som ligner. Det er omtrent som hyperbolisk argumentasjon i akademia. Skamvegringen det utløser, hjelper ingen.
Så ikke skam deg før du har grunn til det, men forhold deg til potensiell skam med skamvett.
Din skamfølelse er ditt ansvar. Det kan godt være at du konkluderer med at du ikke trenger å skamme deg.
Men det kan også være at du styrer unna bestemte handlinger fordi du også ønsker å prioritere andre enn deg selv.
