Kronikk

Sviktet inn i døden

NRK Brennpunkts dokumentar om aktiv dødshjelp er altfor dårlig journalistisk håndverk, på flere måter.

Siv Tove var lettet over å ha kommet fram til Sveits

Dokumentaren 'Den siste reisen' følger Siv Tove Pedersen fram til en dødshjelpklinikk i Sveits. Venninnen Charlotte Vedeler var med hele veien.

Foto: Atta Ansari / NRK

Det var viktig å fortelle Siv Tove Pedersens historie – en fortelling om en 41 år gammel kvinne som ble sviktet hele sitt liv, helt inn i døden. Dokumentaren «Den siste reisen» er en sterk historie om Siv Tove som kjemper seg gjennom morens rusmisbruk, barnevernets svikt og eget rusmisbruk. I 2007 får hun KOLS, men nektes lungetransplantasjon fordi hun går på metadon. Siv Tove faller mellom mange stoler. Hun ender sitt liv ved legeassistert selvmord på en dødshjelpklinikk i Sveits.

Siv Tove har ordet i nesten hele dokumentaren. Vi puster med henne gjennom kvelningsfornemmelsene og får dyp sympati for henne. Problemet er at dokumentaren ikke presenterer noen motforestillinger mot selvmord eller dødshjelp – ikke en eneste motforestilling på noe plan.

LES OGSÅ: – Jeg vil ikke pine meg selv mer enn nødvendig

«Retten til å bestemme selv»

NRK har valgt ikke å ta med et eneste innspill om dødshjelp fra norske leger, psykologer eller andre som kunne forklart hvorfor en samlet norsk legestand sier nei til legeassistert selvmord. Dette redaksjonelle valget finner jeg sterkt kritikkverdig.

Dette redaksjonelle valget finner jeg sterkt kritikkverdig.

Olaug Bollestad, stortingsrepresentant (KrF)

En dokumentar må våge å stille de vanskelige spørsmålene. Det gjør man ikke her. I vårt norske samfunn setter vi store ressurser inn på å forebygge selvmord. Hvordan skal man skille mellom «verdige» suicidale og «vanlige» suicidale personer? Skal vi respektere «retten til å bestemme selv» for noen, men ikke for andre?

LES OGSÅ: Svar på denne kronikken fra FrPU

Fra andre land vet vi hvilke følger det får for samfunnet når man begynner å legge til rette for selvmord og aktiv dødshjelp. I Belgia får nå barn aktiv dødshjelp, og i Nederland tar legene livet av nyfødte babyer som har trisomi 18. Aktiv dødshjelp forandrer det grunnleggende menneskesynet og synet på selve livet.

SE DOKUMENTAREN: «Den siste reisen»

Usynlig helsevesen

Heller ikke når Siv Tove sier at hun gradvis vil bli kvalt av lungesykdommen, får vi høre noe annet enn hennes egen stemme. Ingen lege får si noe om hvordan man kan lindre med oksygen og medikamenter, slik at dødsprosessen blir til å holde ut – man sovner stille inn, i en naturlig CO2-narkose.

Det norske helsevesenet er usynlig i NRKs dokumentar. Først i Sveits møter vi en lege som smiler til Siv Tove, viser oppriktig omsorg og blir den trygge og omsorgsfulle «moren» hun har lengtet etter hele sitt liv. Frem til da ser vi kun Siv Tove, uten noen rundt seg. Hvor er pleierne og legene med de gode blikkene og de varme hendene som skal gi omsorg og hjelp når angsten tar tak? Var de ikke der? Eller passet de ikke inn i fortellingen?

Det norske helsevesenet er usynlig i NRKs dokumentar.

Olaug Bollestad, stortingsrepresentant (KrF)

Det nærmeste seeren kommer omsorg i Norge, er den begeistrede healeren som tar oksygenøkningen til inntekt for egne evner. I realiteten skyldes økningen at metningen naturlig stiger når pasienten går over fra å være fysisk aktiv til å hvile. Dette får bli stående ukommentert, som slett dokumentarhåndverk.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Livshjelp

«Den siste reisen» er historien om en ensom kvinne som livner til når hun får oppleve fellesskap. I dokumentaren ser vi hennes gode perioder: Hun svømmer, tar turer ut med rullestol, ser glad og vital ut, er klar i hodet, ler og har meningsfulle samtaler. Hun nyter livet på Gran Canaria, klarer seg til og med uten ekstra oksygentilførsel.

Som samfunn må vi gi livshjelp i stedet for å gi dødshjelp. Vi løser ikke ensomhet med dødshjelp, eller dødsangst med å ta liv.

Som samfunn må vi gi livshjelp i stedet for å gi dødshjelp.

Olaug Bollestad, stortingsrepresentant (KrF)

Det er ingen tvil om at Siv Tove opplevde alvorlig kroppslig lidelse, og at sykdommen var uhelbredelig. Men dokumentaren viser at ensomhet og mangel på mening er viktige faktorer, kanskje avgjørende for hennes beslutning. Dette samstemmer med statistikk fra delstaten Oregon (2008) som har legalisert dødshjelp.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Selvmordsforherligende

Mot slutten av filmen stiller reporteren det eneste nesten-kritiske spørsmålet: Hvorfor begår hun ikke bare selvmord selv? «Det blir feil. Det blir selvmord,» svarer hun. Siv Tone har altså en intuitiv opplevelse av at det er galt å ta sitt eget liv. Samtidig har hun en forestilling om at assistert selvmord er helt vesensforskjellig fra, mer høyverdig og bedre enn «vanlig selvmord». Her er det virkelig store problemet med dokumentaren: Ved mangelen på motforestillinger manipuleres seeren til å få en ensidig sympati. Assistert selvmord fremstår som det eneste rette.

Problemet ved assistert selvmord er at du fullt og helt begår selvmord – samtidig som en lege tvinges til å ta direkte del i drapet.

Olaug Bollestad, stortingsrepresentant (KrF)

Problemet ved assistert selvmord er at du fullt og helt begår selvmord – samtidig som en lege tvinges til å ta direkte del i drapet, en lege som har i oppgave å ta vare på livet.

Filmen er selvmordsforherligende uten motforestillinger. Den fremstiller selvmord som noe rasjonelt, ja, til og med et modig og høyverdig valg. Det gis ikke informasjon om hjelpetelefoner eller annet tilbud som finnes for den som sliter med selvmordstanker og ser programmet.

Ren propaganda

Dokumentaren fremstår som et innlegg i norsk legaliseringsdebatt. NRK kunne i sitt redaksjonelle arbeid ha rettet opp i den skjeve presentasjonen av dødshjelpindustrien samme dag. I stedet gjorde de det motsatte og laget ren propaganda for dødshjelp i NRK Nyhetsmorgen.

Når jeg reagerer så sterkt som jeg gjør, skyldes det at NRK så ukritisk lar seg bruke av aktører som ønsker at dødshjelpaktører skal få gjøre sitt inntog også i Norge. NRK kan bedre enn dette.

Jeg har dyp sympati med Siv Tove. Men avstanden er stor fra å ha sympati til å legalisere og normalisere aktiv dødshjelp. Siv Toves historie er historien om en kvinne som ble sviktet inn i døden. Det må vekke oss til livshjelp, ikke dødshjelp.