Husker du den 13-årige gamle jenta som døde på nyttårsaften på hytta, der moren er siktet for grov omsorgssvikt? Vel, jeg kjenner moren. Jeg vokste opp sammen med henne i Lommedalen og vi har fremdeles kontakt.
Årsaken til at jeg skriver, er at jeg kjenner historien til moren (som jeg heretter kaller M) og datteren. Den er grusom, hjerteskjærende og lite verdig i et land vi liker å tro tar vare på dem som trenger det.
Jeg opplever at mange har fått inntrykk av, gjennom politiets vage uttalelser, at M har sviktet datteren. Det stemmer ikke etter min mening.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus har riktignok åpnet tilsyn mot helsetjenesten, skoleverket og barnevernet i Bærum kommune, men mistanken mot M henger ved. Siden jeg kjenner til kampen hun har kjempet i mange år – og fremdeles står midt i den – synes jeg det er skremmende.
Ble ikke tatt på alvor
For M opplevde at datteren ikke fikk hjelp. Uansett hvor hardt og ofte hun prøvde, så erfarte hun at de ikke ble møtt, ikke ble respektert, ikke ble tatt på alvor. M fikk lite empati og oppfølging fra dem som er ansatt til å ivareta mennesker i krise.
Kort oppsummert; «systemet» sviktet M og datteren.
Det har kommet frem at 13-åringen ble mobbet i flere år. Jeg prøver ikke å «ta» mobberne, spørsmålet er heller: Hvor var de voksne? Hva gjør at voksne mennesker ikke tør å ta tak, men velger å overse, og tror at det hele skal gå over?
Jeg mener vi dessverre har et «system» som premierer en viss type oppførsel. Som hører mer på dem som klarer å ordlegge seg korrekt, som ser velstelte ut og er tydelige i sine krav til hjelpeapparatet.
Men, når datteren din nekter å spise og blir mobbet på skolen, da har man ikke overskudd til å opptre korrekt, du er i din livs krise! Så blir man oppfattet som «hysterisk mor» og «masete kjerring» – merkelappene M har fått, er mange.
Jeg mener vi har en tankegang i «systemet» vårt, som har gått ut på dato, og som det er på høy tid å gjøre noe med.
- Les:
- Les:
1: Våg å by på deg selv, du blir ikke mindre «profesjonell» av det.
Forandringsfabrikken, som holder til i Oslo, har snakket med utallige ungdommer som har vært inne i psykiatrien, barnevernet, vært fosterbarn eller hatt med justisvesenet å gjøre om deres erfaringer med «systemet». Budskapet fra ungdommene er fryktelig enkelt: «Jeg trenger at du viser at du bryr deg. Jeg trenger en som kan navnet mitt, og er interessert i hvordan jeg har det».
Dette gjelder ikke bare ungdommer.
Jeg har gjennom ti år som relasjonsterapeut møtt mange som etterlyser mennesker i «systemet» med hjertevarme, som møter dem der de er og viser ekte interesse, som er et menneske, ikke en person i en rolle.
Hvis ansatte i de ulike instansene ikke byr på seg selv, men virker kalde og ufølsomme, kan man lett føle seg avvist, spesielt i en sårbar situasjon.
2: Et hjertevarmt samfunn forutsetter er menneskesyn som ikke dømmer.
Det er alltid en grunn til at folk er som de er, og gjør som de gjør. Det er også alltid lett å dømme andre, uten å vite årsaken til at de handler som de gjør. Jeg mener vi trenger å ta en gjennomgang på hvordan vi møter andre mennesker som oppfører seg på en måte vi selv ikke forstår.
Fremfor å dømme, kritisere og formidle en «ta deg sammen»-holdning, handler det om å prøve å forså. Det oppstår uenigheter med «brukerne», eller pasientene, og måten det blir uttrykket med ord, kroppsspråk og innstilling er avgjørende for hvordan det oppleves for den andre.
Å føle at man blir sett ned på er nedbrytende for ethvert menneske.
FØLG DEBATTEN: og
3: Ikke vær så redd for å gjøre feil
Å gjøre feil er så til de grader undervurdert. Det er viktig å feile for å lære, det gjelder alt her i livet. Som daglig leder i et firma har jeg gjort bøttevis av feil: Jeg har bommet på regler innen næringslivet, levert feil skjema til feil tid og til tider tatt håpløse valg. Men du verden som jeg har lært!
Saken rundt M og datteren hennes preges av massiv ansvarsfraskrivelse fra alle involverte instanser, slik jeg oppfatter den. Ikke en eneste instans har offentlig erkjent at de i ettertid ser at de kunne gjort noe annerledes. Ikke en! Jeg tror årsaken er at for mange er redde for å gjøre feil og så måtte stå til rette for det.
Jeg ønsker overhodet ingen heksejakt på en syndebukk, men heller ha fokus på hva man kan lære av feil, hva kan man kan gjøre annerledes i møtet med mennesker i krise. For vi må ta lærdom av det som har skjedd. 13-åringens død kan ikke, og må ikke, være forgjeves.
La denne tragedien være noe alle oss i «systemet» lærer noe av. Tør å være nær, vis at man bryr seg, ikke vær redd for å gjøre feil.
Sammen kan vi velge å skape et mer hjertevarmt samfunn. Vi har ikke flere barn å ofre.
- Les:
Dora Thorhallsdottir er reasjonsterapeut og daglig leder for Relasjonssenteret på Høvik. NRK har vært i kontakt med morens advokat, Aasmund Sandland, som bekrefter at moren har godkjent at kronikken publiseres på Ytring.
