NRK Meny
Kronikk

Svikter UD nordmenn i krise?

Kongo-saken er ekstrem, men viser samtidig dilemma Utenriksdepartementet må forholde seg til hver eneste dag, året rundt.

DRCONGO-NORWAY-CRIME-EXUCUTION-DIPLOMACY-FILES -

Nordmennene Joshua French og Tjostolv Moland ble arrestert i 2009 og endelig dømt til døden i Kongo i 2010. Moland ble funnet død i fengselet 18. august. Saken er en av mange hvor UD har blitt kritisert for å ha gjort for lite. Men hva kan man egentlig forvente av Norge når man råker ille ut i et annet land?

Foto: STRINGER / Afp

Det tragiske dødsfallet til Tjostolv Moland i fengselet i Kinshasa, Kongo, har igjen ført til at kritiske blikk blir rettet mot UD og regjeringens arbeid for å hjelpe nordmenn i utlandet. Har ikke UD lært av tsunamien i 2004? Hvorfor kom statsministeren så sent på banen og hvorfor setter man ikke inn tyngre skyts? Hvordan kan man fortsette med bistand og politisk kontakt med Kongo når de ikke samarbeider om Moland og Frenchs skjebne?

Slike spørsmål føyer seg inn i rekken av utfordringer norske myndigheter må håndtere hver eneste dag. Individualisering og globalisering går opp i en høyere enhet: Stadig flere nordmenn er på reisefot, og reisene går til stadig mer eksotiske og risikable steder. Moderne kommunikasjon gir ubegrensede muligheter for kontakt med norske myndigheter straks noe går galt. Media elsker konkrete og visuelle saker om nordmenn i trøbbel, og påstander om manglende hjelp fra myndighetene gir journalister fripass gjennom deskens nåløye med garantert oppslag og store overskrifter.

Politikernes ønske om å fremstå med mot og handlekraft for åpen scene øker synligheten til nordmenn i nød. Trolig øker det også forventningene til offentlig service overfor nordmenn på reise. Slik får vi raskt en forventingsspiral med stadig lavere terskel fra stadig flere nordmenn med stadig mer kreative krav til hjelp fra norske myndigheter.

Flere og flere konsulærsaker

I boka Hva Norge kan være i verden skrev Henrik Thune og jeg om hvordan globaliseringen «individualiserer» og øker aktørmangfold og kompleksitet i utenrikspolitikken. Vi beskriver hvordan en barnevernssak med indiske aktører i Stavanger blir et stort omdømmeproblem for Norge i India, med potensielt negative konsekvenser for store norske selskaper. Innenrikspolitikk blir utenrikspolitikk.

Det samme gjelder en rekke andre krevende såkalte «konsulær-saker»: Moland og French i Kongo, Marte Dalelv i Dubai, Martine Vik Magnussen-saken i London/Yemen, havarerte klatrere i Himalaya og bortførte journalister i Afghanistan.

Globalisering og maktforskyvning bort fra Vesten gjør en rekke sårbare stater ekstra allergiske mot følelsen av å bli belært og overkjørt av vestlige land.

Leiv Lunde

Enkeltskjebner blir storpolitikk for åpen medie-scene og overskygger alle andre interesser Norge måtte ha overfor det aktuelle landet. Og dette er krevende saker av mange grunner. Ikke minst ser vi at globalisering og maktforskyvning bort fra Vesten gjør en rekke sårbare stater ekstra allergiske mot følelsen av å bli belært og overkjørt av vestlige land.

Disse enkeltsakene har fått enorm medieoppmerksomhet og fordrer massiv innsats fra embetsverk og politikere. Sett fra ett synspunkt er dette akkurat slik det skal være: Det er nettopp når norske borgere havner i livsfare at den ellers ofte anonyme utenrikspolitikken kommer til sin rett og legitimerer sin rolle. Hva skal vi med hundre ambassader og hundrevis av diplomater om de ikke er der for nordmenn i akutte kriser? Var det ikke akkurat dette tsunamikatastrofen i 2004 viste – at Utenriksdepartementet hadde prioritert storpolitikk foran den jevne nordmanns behov for hjelp i den store verden?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Nordmenn i havsnød

Jo, få er uenige i dag om at hjelp til nordmenn i utlandet er en viktig del av utenrikspolitikken. Stortingsmeldingen om bistand til nordmenn som kom i 2011 viser at UD de siste årene har rustet kraftig opp den konsulære innsatsen. Mer enn 200 årsverk legges nå ned hvert år i dette arbeidet bare i utenrikstjenesten (andre departementer og etaters innsats kommer i tillegg), og mange ambassader bruker nesten halvparten av tiden sin på nordmenn i havsnød.

Hjemme i UD jobber mer en tjue personer fulltid med disse spørsmålene. Nylig ble «UDs operative senter» åpnet, hvor nordmenn kan ringe når som helst på døgnet for å få hjelp med alt fra tyveri og tap av pass til langt alvorligere saker.

I det aller vesentligste slutter velferdsstaten ved Norges grenser. Andre land tenker likedan.

Leiv Lunde

Stortingsmeldingen er imidlertid klar på at personlig ansvar og hjelp til selvhjelp er pilarer i det konsulære arbeidet, og UD investerer mye i å bearbeide (les: redusere) folks forventninger til hva norske borgere kan forvente av service i utlandet. I det aller vesentligste slutter velferdsstaten ved Norges grenser. Andre land tenker likedan. På Heathrow i London legger britisk UD jevnlig ut brosjyrer som presiserer hva myndighetene ikke kan hjelpe deg med når du forlater moderlandet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Hvor mye hjelp er nok?

Men tilbake til Kongo. Stortingsmeldingen gjør det klart at dramatiske og livstruende kriminalsaker i land med tvilsom rettssikkerhet skal ha høyeste prioritet. Myndighetene skal gjøre sitt ytterste for å redde liv, og spille på hele det utenrikspolitiske apparatet ikke minst når det er gode grunner til å stille spørsmål ved rettsikkerhet og når nordmenn er dømt til døden.

Rått mediekjør og politisk sensitivitet leder uvegerlig til store forskjeller ulike saker i mellom.

Leiv Lunde

Her vil det alltid være sterke følelser i sving, og delte meninger om hva som er «nok» eller «tilfredsstillende». Det gis ingen enkle svar, men jeg tror norsk utenrikspolitikk kan lykkes enda bedre i tiden som kommer dersom alle involverte reflekterer over noen sentrale dilemmaer på dette feltet:

• Jo fattigere og mer sårbart et land er i dagens globaliserte verden, jo mer skeptisk vil man være til at rikere og mektigere land søker å diktere løsninger og stille spørsmål ved rettssikkerheten i det aktuelle landet. Kutt i bistand og tilsvarende virkemidler vil ofte virke direkte mot sin hensikt.

• Rettferdighet og likebehandling ligger til grunn for norsk politikk på dette som andre områder. Mange opplever det som negativt når millioner av kroner blir brukt på medie-omtalte saker, mens ingen hjelper meg. Rått mediekjør og politisk sensitivitet leder uvegerlig til store forskjeller ulike saker i mellom, og utfordrer og kan slå kiler inn i politikkens legitimitet.

• Enhver regjering må balansere krevende konsulærsaker og andre viktige saker på vegne av Norge og norske borgere. Derfor fremstår blant annet krav om at Norge skal kutte i humanitær bistand til land som trenerer «norske» konsulærsaker som urimelig.

LES OGSÅ: Meningsløse bistandstrusler

Og helt til slutt: UD svikter ikke nordmenn i krise. Innsatsen på et så krevende felt kan alltid bli bedre, men det er gjort markante forbedringer de siste ti år. Samtidig er verden blitt enda farligere, og det er fare for at det blir stadig vanskeligere for UD å hjelpe nordmenn i utlandet. Tenk på det før du legger ut på neste tur.