Det er en port som kan stenges helt ute mot gaten. Så kommer du inn til en første portvakt. Nye, sorte stengsler, en svingdør. Over en åpen plass. Ny dør. Ny portvakt. Sluser. Så er du inne der hvor statsministeren fikk overlevert koronakommisjonens rapport. Statsministerens Kontor har holdt til ved Akershus festning siden bombingen av Høyblokka.
Etter forrige krise, et terrorangrep mer målrettet mot det offentlige Norge enn noen hadde kunnet tenke seg, var det punktsikring, sluser, veisperringer og antiterrortiltak som ble bedret.
Ni år etter kom den neste krisen. Da hadde vi trengt munnbind. Smittevernutstyr.
Nordmenn har tillit til det vi ofte kaller systemet. Alle tannhjul i det offentlige byråkratiet, alle rutinene, alle hierarkiene, siloene, regelverket og rutinene. Vi stoler på dem.
Nok en gang må vi ta til oss noe viktig. Det må være mer enn et læringspunkt. Det må være en kraftig erkjennelse:
Krisestyringen i vårt betrodde system er for tilfeldig og kaospreget.
Krise er per definisjon en uoversiktlig situasjon. Beredskap handler om å forberede seg på det utenkelige. Det evner ikke vårt til daglige velsmurte maskineri tilstrekkelig. Vi har sett det før. Det siste året har vi sett det igjen.
I møte med en varslet krise; en global pandemi, har det skjedd systemsvikt.
Mitt førsteinntrykk etter å ha lest rapportens sammendrag og enkelte andre summariske deler av den 456 sider lange rapporten:
- Samlet sett kommer Norge godt ut av krisen, i et internasjonalt perspektiv.
- Kriseforståelsen kommer for sent
- Beredskapen er ikke helhetlig, men for sektorpreget
- Koordinering og kommandolinjer fungerer ikke til det uforutsette og unormale
Etter å ha lest sitter jeg igjen med de to litt ubehagelige spørsmålene.
- Betyr dette at død, lidelse, smitte og økonomiske problemer kunne vært unngått?
- Har dette gått så bra på tross av, ikke på grunn av, systemet vårt?
Det fremstår sannsynlig at svarene på begge spørsmål er ja.
Slik man leser rapporten om dødsfall på sykehjem, lidelse for barn og unge, manglende smittevernutstyr og smitteverntiltak som ikke ble sett i en sammenheng.
Dermed hadde ikke Høyre og Solberg som gikk til valg på trygghet og beredskap, satt Norge bedre i stand enn vi ellers ville vært, til å takle en krise som dette. Det er lett å forstå at hun selv synes det er «leit».
Hun har hatt et overforbruk av justisministre og et feilet grep med et eget beredskapselement på SMK. Koordineringen av regjeringens beredskapsarbeid har ikke blitt bedre under Solberg, likevel.
Det er også mulig å lese summen av kommisjonens funn på en måte som leder til litt sterkere kritikk enn kommisjonens egen konklusjon.
For dårlig forberedt
Den generelle kritikken er den viktigste i rapporten. Systemet var ikke godt nok eller riktig satt opp for å takle en pandemi-krise. Selv med svineinfluensaen friskt i minne, selv med beredskaps- og kulturkritikk fra Gjørvkommisjonen i 2012, selv med gjentatte advarsler om at en pandemi er den mest sannsynlige krise.
- Rollene til FHI, Helsedirektoratet og Helsedepartementet var ikke godt nok avklart. De tråkket ofte i hverandres bed frem til desember 2020.
- Det fantes i for liten grad øvelser og planer for pandemi
- Man har grovt undervurdert samfunnsmessige konsekvenser av smitteverntiltak
- Staten tok for lite hensyn til kommunenes rolle og behov
- Regjeringen var informert om krisepotensiale, men ikke forberedt til å løse det
- Beredskapslagrene var tomme for smittevernutstyr
- Smittevernloven er ikke hensiktsmessig, regjeringen var ikke godt nok forberedt på å bruke lovverket
Denne kritikken er i all hovedsak ikke partipolitisk. Man kan ikke si at en rødgrønn valgseier i 2017 nødvendigvis ville gjort oss bedre forberedt. Kritikken fra opposisjonen må sees i det lys.
All denne kritikken går i samme spor som Gjørv-kommisjonens gransking av terrorangrepet for ti år siden: Kulturen for beredskapstenkning er ikke god nok. Det svir.
Ansvaret for dette har de syv siste årene vært Erna Solbergs.
Underveis-feilene
Regjeringen Solbergs konkrete innsats i arbeidet med pandemien må sees i lys av sin samtidighet. Hva visste man da, er noe annet enn hva man vet nå. Kommisjonen mener det var riktig å iverksette omfattende tiltak 12. mars.
Det er viktig for regjeringen at en så dramatisk avgjørelse i hovedsak får støtte. Rapporten sier mye om minutt-for-minutt hva som skjedde forut for beslutningen. Den konkluderer også med at beslutningen ikke var demokratisk godt nok forankret burde vært fattet av politikerne, ikke embetsverket.
- Tidspresset frem mot 12. mars ble større enn nødvendig
- Man manglet en plan for å stoppe importsmitte
- Barn og unge har betalt en for høy pris, spesielt med tanke på skole-nedstengingen.
Til å leve med
Dommen over regjeringen Solbergs innsats er til å leve med for en statsminister som attpåtil er «på valg».
Den videre debatten vil særlig kretse rundt beredskapslagrene og importsmitten. Der har regjeringen og opposisjonen stått i en diskusjon i lengre tid.
Hovedbildet kommisjonen tegner underbygger det meste av det som har vært kjent fra før, men at det nå står svart på hvitt i en utredning gir opposisjonen politisk ammunisjon.
Kriser krever nytenkning. Både akutt og for fremtiden. Kriser har den kraft at de fremtvinger helt nye tankemønstre og definerer et før og etter.
Den kraften må også kommisjonens rapport ha i møte med politikken og normaltilstanden.
Dokumentet er noe mer enn et læringspunkt. Det er en marsjordre om å tenke annerledes.
For neste krise handler høyst sannsynlig om noe annet enn munnbind.
