Kronikk

Sverige: 18 – Norge: 0

Norske aviser sender ingen journalister til Paralympics i Rio. Det er trist, og ikke minst har det en elendig signaleffekt.

Sarah Louise Rung

Sarah Louise Rung var en av flere norske utøvere som fikk mye oppmerksomhet under London-Paralympics, med sine tre medaljer. Likevel viser pressen liten interesse for årets paralympics i Rio. Det er en mangel på anerkjennelse av både prestasjonene og verdiene som Paralympics og idrett for funksjonshemmede står for, mener kronikkforfatterne.

Foto: ADRIAN DENNIS / Afp

Når Paralympics i Rio starter 7. september, sitter 18 svenske journalister og fotografer ringside på arenaene for å rapportere hjem om Team Swedens prestasjoner. Fra norske aviser kommer det ikke én eneste journalist eller fotograf fra avis eller nyhetsbyrå. Det er trist, på veldig mange måter.

Verken nyhetsbyrået NTB, Norges største avis VG (med sitt daglige sportsbilag), Dagbladet eller regionavisenes samarbeid 100 % Sport (Aftenposten, Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen, Sunnmørsposten, Romsdals Budstikke og iTromsø) prioriterer å sende folk til Rio under Paralympics. Til OL derimot, sendes journalister og fotografer i stor stil – cirka 40 til sammen fra norske aviser.

Kommer «dessverre ikke»

Vi kjenner Paralympics som en verden med stort mot og hardt arbeid, drevet frem av målrettethet, fellesskap og indre driv. Gjennom referat, oppdateringer og intervjuer får flere innsyn i dette universet, og lite samler det norske folk som de store idrettsbegivenhetene. Når Petter Northug danser i mål foran svenskene, når Tommy Urhaug slår de suverene kineserne i bordtennis og når håndballjentene arbeider seg gjennom kamp etter kamp sitter vi ikke bare og ser på, vi er med.

Det handler om å gi inspirasjon til barn og unge – både med og uten funksjonshemminger.

I samme boble brøles det ut med glede og skuffelse, forståelse og synsing om taktikk og teknikk. Utøverne er i Rio for å konkurrere for Norge. Vi er på samme lag! Og gjennom dekning fra aviser lokalt og nasjonalt kan vi formidle fellesskapet og verdiene som ligger i de store prestasjonene.

100 % Sport, med Aftenposten i spissen, reklamerte nylig på Facebook med at de skal sende et stort lag med minst 12 personer for å dekke OL. Til Paralympics i Rio kommer de ifølge sportsredaktør Bertil Valderhaug, «dessverre ikke».

Begredelig signaleffekt

Nyhetsbyrået NTB er «landets største leverandør av innholdstjenester i tekst, bilder, video og grafikk til norske medier». Hvis de skriver noe om Paralympics fra Rio blir det fordi de har sett det på NRK (som heldigvis sender folk og lager eget innhold fra Brasil). De sender ingen for å levere innholdstjenester fra Paralympics til norske medier.

Dette betyr at hvis Sarah Louise Rung tar gull i svømming i Rio, så er det ingen fra NTB eller Stavanger Aftenblad til å skrive hjem om det. Hvis Tommy Urhaug tar bordtennismedalje i sitt tredje Paralympics på rad, vil ikke Bergens Tidende eller VG være til stede for å dekke det.

For oss betyr Valderhaugs «dessverre» noe mer: Dessverre for norsk sportsjournalistikk, dessverre for dem som interesserer seg for toppidrett i Norge, dessverre for norske utøvere og alle som følger med våre idretter. Signaleffekten av at norske aviser ikke bare nedprioriterer, men faktisk velger å droppe hele Paralympics, er enda mer begredelig.

Det er en mangel på anerkjennelse av de verdiene og prestasjonene som idrett for funksjonshemmede står for.

Historiene bak prestasjonene

Idrett handler ikke bare om «raskere, høyere, sterkere». Og Paralympics handler om mer enn idrett. Paralympics handler om å vise verden hva som er mulig å få til. Det handler om forbilder som på tross av sine fysiske utfordringer klarer å nå den øverste toppen av verdenseliten i sin idrett. Det handler om å vise at det går an!

Birgit Skarstein

DÅRLIG SIGNALEFFEKT: Nesten ikke til å tro at norsk presse ikke sender journalister til Rio-paralympics, mener roeren Birgit Skarstein.

Det handler om å synliggjøre alt det positive som følger med inkluderingen i idretten, alle historier om enkeltpersoners skjebner og idretten som virkemiddel for å nå sine drømmer. Det handler om at publikum, tv-seere og samfunn eksponeres for og tar del i gleden og de unike historiene bak prestasjonene. Det handler om å gi inspirasjon til barn og unge – både med og uten funksjonshemninger.

At ingen aviser eller NTB vil reise til Paralympics for å skrive om dette, er trist fordi det viser at de ikke ser viktigheten i disse prestasjonene eller historiene. Det forteller at redaktørene vurderer dette som mindre verdig, og dét er en mangel på anerkjennelse av de verdiene og prestasjonene som Paralympics og idrett for funksjonshemmede står for, både i idretten og i samfunnet for øvrig.

Paralympics handler om å vise verden hva som er mulig å få til.

Ikke for sent å snu

Internasjonalt blir Paralympics i Rio den største begivenheten i paraidrettens historie, med flere enn 4.300 utøvere fra 175 nasjoner og med bredere global mediedekning enn London 2012, som nådde ut til 3.8 milliarder TV-seere i 115 land. Til sammenlikning blir årets paralympiske leker over dobbelt så stort som vinter-OL i Sotsji 2014.

I enhver prestasjon i Paralympics, og hos enhver utøver i den norske troppen, ligger det en rekke fortellinger som det norske folk ville hatt glede og nytte av å høre om. Paralympics formidler høydepunkter fra en verden som vi så gjerne skulle ha delt, og som vi tror nordmenn ville ha satt pris på å få ta del i!

I 2012 ble Sarah Louise Rung tildelt Aftenpostens gullmedalje. Med det sendte juryen et sterkt signal om at prestasjonene i paraidretten må anerkjennes. Sportsredaktør Bertil Valderhaug skrev kommentaren «Lær av denne vinneren» i sin hyllest av Rung.

I dag har vi følgende oppfordring til Valderhaug; lær av svenskene! Vi liker dårlig å bli slått av dem, og nå leder de «dessverre» 18–0.

Det er aldri for sent å snu.