Det sies stadig at gutter topper «de negative statistikkene». Nye tall slås opp som bevis for at gutter og menn nå er samfunnets tapere. Resultatet er svartmaling av gutter; ensidig negativ fremstilling av gutter og deres fremtid som menn.
Foreldrenes utdanning viktigere enn kjønn
Jenter har fått bedre karakterer enn gutter i et halvt århundre og endringene på 2000-tallet har vært små. Det å ha foreldre som selv har mye utdanning og høy inntekt har derimot blitt en stadig større fordel i skolen. Forskjellen i karakterer ut fra foreldres utdanning er mer enn dobbelt så stor som forskjellen mellom gutter og jenter.
Gjennomsnitt er lett å måle, og fortellinger basert på enkle todelinger er lett å gripe. Men ensidig fokus på jenter og gutters snittkarakterer leder oppmerksomhet vekk det som tydeligst skiller elevene fra hverandre. Avgjørende spørsmål om klasse, etnisitet og institusjonelle ordninger overskygges.
Må se hele bildet
Kjønnsforskjeller i skolen diskuteres ofte isolert fra det som skjer i arbeidslivet og på NAV. Det kan fort bære galt av sted. Det er nemlig at kvinner får mindre lønnsmessig igjen for utdanning. For eksempel får menn i frafallskategorien jobb i større grad, de får bedre betalt, de får oftere faste stillinger og mer heltidsstillinger.
Dette skyldes først og fremst at kvinner og menn fremdeles går til ulike deler av arbeidsmarkedet. Utdanninger som kvalifiserer til tradisjonelt kvinnedominerte yrker, har i større grad blitt omgjort til høyere utdanning, mens flere mannsdominerte utdanninger har forblitt på videregående-nivå og har dermed lavere inntakskrav. Vi vet at gutter stresser mindre med skolearbeid, og at jentenes forsprang har sin pris. Og det ville vel egentlig være rart om gutter fikk like gode karakterer når de bruker vesentlig mindre tid på lekser?
Flere myter om menn
Siden 1990-tallet har det spredt seg et bilde av at lite kvalifiserte menn skvises ut av arbeidslivet av høyt utdannede kvinner. Men det at kvinner er i flertall blant studenter på universitetene er arbeidermenns minste problem. Sammenliknes slike epler og pærer blir ett resultat at kvinner med lite utdanning, de som sliter aller mest på arbeidsmarkedet, oversees.
Det snakkes også om at unge menn i større grad «havner på NAV». Statistikken gir et annet bilde. Kvinner er i solid flertall på de store ytelseskategoriene (AAP, uføretrygd, sykefravær). Heller ikke om en ser på ulike aldersgrupper bekreftes bildet av menn som overrepresentert på «de negative statistikkene» innen velferd, med ett unntak; de unge uføre.
Det at menn er i flertall blant unge uføre nevnes ofte som eksempel på at det er dårlig stilt med dagens unge menn. Mer sjelden nevnes at det blant de 95 prosent av uføretrygdede som er over 30 år, er et stort flertall kvinner. Det nevnes også sjelden at økningene blant unge uføre i stor grad skyldes store medisinske fremskritt; nedganger i dødelighet blant de med psykisk utviklingshemming, medfødte misdannelser og kromosomavvik.
Unge mottar mindre ytelser
Hva fremtiden bringer, vet ingen. I mellomtiden må vi bruke relevant forskning og den nyeste statistikk som pekepinn. Ser en på det store bildet har bruken av velferdsstatens livsoppholdsytelser gått nedover siden 2003, og den sterkeste nedgangen finner vi blant dem som er under 30. Ja, du leste riktig: Den yngste delen av befolkningen mottar ytelser i stadig mindre grad.
Hittil har ikke gutters lavere karakterer gitt utslag i dårligere posisjoner i arbeidslivet enn kvinner. Det finnes imidlertid mye forskning som viser at både menn og kvinner med lite utdanning har fått dårligere lønns- og arbeidsbetingelser. Trenden hittil har ikke vært at slike jobber har forduftet, men at de har blitt gitt dårligere vilkår.
Må ikke føre til at vi forventer mindre av gutter
At unge fremstilles som problematiske, er ikke noe nytt. Sokrates drev med det samme. Men dagens versjon rammer gutter mest. Og det er lite som tyder på at svartmaling av gutter leder til effektive tiltak mot problemer. Hvis det derimot fører til at lærere, arbeidsgivere og andre forventer mindre av gutter, vil det kunne ha negative konsekvenser. Foreldre til guttebarn kan bekymre seg unødig, og ikke minst kan svartmaling bli til selvoppfyllende profeti dersom det senker gutters egne mestringsforventninger.
Svart maling må vi ha, men vi må ikke glemme de andre fargene. Nøkkelen til å forstå kjønn ligger i å vokte seg for forklaringer som baserer seg på enkle todelinger av befolkningen, i å se på samspillet med andre faktorer, og i å se utover det som skjer i skolen. Vi er ikke i ferd med å skape et guttefiendtlig samfunn, men et som er stadig mer fiendtlig overfor barn av foreldre med få utdanningsrelevante ressurser. Svartmaling av gutter kan bidra både til å overmale problemer og til å hvitvaske privilegier.
Kronikken er basert på ein lengre forskningsartikkel publisert i Norsk Sosiologisk Tidsskrift.
