Før gikk alle på skolen.
Flinke og mindre flinke, de som kom fra ressurssterke og mindre ressurssterke hjem. De som trivdes og de som kjedet seg og de som hadde det helt forferdelig. Men alle møtte vi opp. Dag etter dag, uke etter uke, år etter år.
I dag er det ikke slik.
Og det skyldes ikke bare pandemien som gjorde leiligheten til hjemmeskole og barnerommene til klasserom.
I den siste Ungdata-undersøkelsen fremgår det tydelig at flere barn og unge i Norge har flere negative skoleerfaringer enn bare for noen år siden, det være seg kjedsomhet (73 %), stress (53 %) og engstelse (25 %).
I en rekke medieoppslag de seneste årene har vi derfor møtt elever som lider av «skolevegring». Barn som i motsetning til skulkere i all hovedsak vil gå på skolen. De bare får det ikke til.
I boken vår Skolevegringsmysteriet viser vi hvordan tre helt forskjellige, men samtidig helt vanlig norske skoleungdommer, «Anna», «Sofia» og «Benjamin», har sine utfordringer som starter i det små, men etter hvert vokser seg så store at de alle ender med en felles skjebne: Skolevegring, en sår og vanskelig situasjon som både sliter på dem selv og de nærmeste omgivelsene deres.
Ingen ting tyder på at de som slet med skolen før nedstengning og trafikklysmodeller vil synes at det er lettere å komme tilbake til pulten sin nå.
Det påfallende er at artikler og innslag i all hovedsak behandler dette som enkeltskjebner som skal løses individuelt. Det er ikke så rart, for hvert barn som sliter fortjener hjelp.
Men når skolevegring har gått fra å være noe færreste hadde hørt om for en generasjon siden, til å bli et problem som dukker opp over hele Norge og verden uavhengig av hverandre, savner man en bredere debatt om skolevegring som samfunnsproblem.
Ikke for å diskutere hvordan problemet skal løses. Men for å finne ut av hvordan det kan unngås.
Med andre ord:
Hvordan kan vi snu debatten fra å dreie seg om identifisering og diagnostisering, om tilrettelegging og tidlig innsats og individuell tilpasning – til å handle om hvordan noe som i hundre år var helt selvsagt plutselig har blitt så vanskelig for mange – og helt umulig for ikke så helt få.
Da vi begynte arbeidet fant vi fort grunner til at dette ikke står øverst på den politiske dagsordenen.
En åpenbar grunn er at det ikke finnes statistikk på skolevegring – det føres ikke engang nasjonal statistikk på fravær som sådan i norsk barne- og ungdomsskole. Da hjelper det lite at de aller, aller fleste skoler og skolehelsetjenester vi snakket med, sa det samme:
Barn og unge som ikke greier å takle en normal skolegang er et stort og økende problem.
Allikevel skulle man forventet at fagfolk og foreldre sammen løftet det øverst på agendaen. Frafall i videregående har jo lenge vært en gjenganger i nyhetsbildet. Og skolevegring i grunnskolen kan neppe sies å være et mindre alvorlig tema. Dette har ikke skjedd.
Og en årsak til at denne skolevegringen ikke er løftet opp på et høyere plan, må sies å være at de ulike partene ligger dypt i skyttergravene i en konflikt med et aggresjonsnivå vi ikke hadde forventet.
Partene er grovt sagt foreldre og pårørende på den ene siden, og skoler og helsetjeneste på den andre.
Enda mer forenklet kan man si at frontlinjen er diskusjon om det er best for barn med skolevegring å gå på skolen eller ikke. Der ekspertene i all hovedsak sier «ja». Mens mange foreldre sier «nei!».
Dette bildet er en betydelig forenkling. Men ikke dermed feilaktig.
Vi tar ikke side i denne konflikten. Men vi opplever at det er et behov for stemmer som ikke har en bestemt posisjon å forsvare – hverken som forelder eller PPT-ansatt, politiker eller lærer.
Og vi opplevde at dette er en debatt vi må ta nå.
Etter nesten to år med korona-skole, kohorter og fjernundervisning, er det nærliggende å tro at når elevene tropper opp til skolestart høsten 2022, er alt ved det gamle.
Det vil si en skole der oppfatningen om en psykisk utfordret ungdomsgenerasjon har blitt en kollektiv sannhet i en så stor grad at man har innført det tverrgående emnet folkehelse og livsmestring for at barna skal takle sine egne liv.
Mange gjør da også det. Mens et ikke ubetydelig mindretall elever opplever skolehverdagen som så stressende at det melder seg ut av det store fellesskapet skolen er. I stedet tilbringer de barndommen alene bak en lukket dør. Det japanske begrepet for dette, hikikomori, er gått fra å være en eksotisk referanse, til å gitt navn til et hjelpetiltak og nettverk i en større norsk kommune, der flere nå vurderer det samme.
Det er verken enkelt eller ønskelig å fordele skyld når man skal forstå denne reaksjonen som har blitt en hel generasjons foretrukne protesthandling. Men vi kan si at både familie og foreldre, skole og samfunn spiller inn.
Men akkurat som det er fåfengt å si hvem som har skylden for skolevegring, er det lettere å konkludere med hvem som har ansvaret for å gjøre ting bedre. Og det er skolen.
Hovedgrunnen til det, er ganske enkelt at det er her muligheten for endring er størst. Som en klok skoleleder sa til oss: «Vi har de elevene foreldrene vi har – vi må bare gjøre det beste ut av det».
Vi kan ikke endre hvordan foreldre oppdrar barna sine. Men vi kan arbeide for en skole der det er plass til flere enn i dag. Ikke ved individuell tilpasning, men ved å arbeide for en skolestruktur der individuell tilpasning ikke er nødvendig i samme grad som i dag.
Vi tror at dagens idé om å skape en skole for alle, fort ender med å bli en skole for de sterkeste.
Men hadde vi laget en skole for de mest utsatte, hadde vi endt opp med en skole for alle.
