Hopp til innhold
Kronikk

Superparets kulturhistorie

Hvorfor gjør vi noen par til «superpar»? Hvilke fantasier og drømmer vekker de i oss? spør kjærlighetskulturforsker Sarah Holst Kjær.

Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge før utdelingen av Amandaprisen 2009 i Haugesund fredag kveld
Foto: Solum, Stian Lysberg / SCANPIX

Denne kronikken er til minne om alle de superparene som – før eller siden – går over i historien, men ikke går i glemmeboken. Superparets magi er long lasting og det finnes det helt spesielle grunner til: Superparet er nemlig et symbol på menneskelig sublimitet, perfeksjon og suksess. Et superpar er the talk of the town: Alle vil vite alt. I detaljer. Som superpar må man kunne leve opp til betrakterens begjær.

Det krever it og star quality for å bli et superpar. Ikke alle kjendispar kan bli superpar, og historien vil vise, om vår tids kjente par har tilstrekkelig ekstraordinær aura til å tåle tidens tann. Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie har til nå blitt kåret som Norges superpar. Forholdet er nå slutt. Men var de et superpar, og vil de bli nåtidens Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre, Marianne Faithfull og Mick Jagger, Yoko Ono og John Lennon?

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Var de bare et brand?

Tone og Aksel har stjernestatus – de er mediedarlings, han skuespiller, hun sangerinne og realitystjerne. Hun er ung nok til å bli en shooting star,hans karriere burde være vel etablert, noe huset på Frogner til drøyt 11 millioner kroner og en kommende filminnspilling i Hollywood kanskje vitner om.

Et superpar er the talk of the town: Alle vil vite alt. I detaljer.

Sarah Holst Kjær, kulturforsker

At frieriet skjedde i romantiske Paris henviser til den kulturelle konvensjonen om at relasjonen er bygget på kjærlighet. Det var også romantisk at de glemte tiden på Gardermoen og fikk ropt navnene sine opp over høytaleren. Men hadde de «alt», eller var de bare sterke merkevarer som – ved å bli spleiset – ble et superbrand?

Skaper eksistensiell mening

Et superpar er definert ved at begge, substansielt, er like betydningsfulle i karrieren sin og skaper eksistensiell mening for hverandre og omverdenen. Her er det ikke slik at noen er bakkemannskap for den andres karriere. I det hele tatt er familien tonet ned til fordel for paret med stort P.

Som superpar er man en match i status, rikdom og skjønnhet. Så lenge begge har suksess, trenger man ikke engang å ha matchende vakkert utseende. «Skjønnheten og udyret» – som for eksempel 1990-tallets supermodell Helena Christensen og INXS-forsangeren Michael Hutchence eller 2000-tallets tilsvarende par, supermodell Kate Moss og rockestjerne Pete(r) Doherty – er eksempler på superpar, der begge parter har en stor karriere, men der asymmetri i utseende gjør superparet ennå sterkere: En rockestjerne bør naturligvis ha en appetittvekkende babe og en babe bør have en upolert lost boy. Det styrker et gjensidig image når fantasien om femininiteten gjør maskuliniteten mere potent – og omvendt. Slik har det kanskje også vært med Tone og Aksel?

Men hadde de 'alt', eller var de bare sterke merkevarer som – ved å bli spleiset – ble et superbrand?

Sarah Holst Kjær, kulturforsker

Den dødbringende hverdagen

Superparet sliter ikke med den dødbringende hverdagen. Simone og Jean-Paul tenkte store tanker, førte interessante samtaler og drakk rødvin dag og natt. De hadde elskere og levde i et åpent forhold. Yoko førte et avantgarde-New-York-City-kunstnerliv og var antakelig såpass ekstraordinær at wonderboyband-sangeren John, som kunne få alle verdens vakre jenter, ble oppglødd og interessert av nettopp henne. Marianne og Mick var begge store musikere, så lekre ut på svart/hvite bilder – også når de var stoned – og hverandres store kjærlighet. Superpar er med andre ord spektakulære og forskjellige fra oss.

Pardansen

Bemerk alle de anglosaksiske begrepene her. Superparet er først og fremst produsert av medie- og filmverdenen. Før i tiden ble superparet avbildet i oljemalerier og kobbertrykk, og det var utelukkende regentparet – dronningen og kongen – som blev tiljublet, opphøyd og hyllet.

Superparet sliter ikke med den dødbringende hverdagen.

Sarah Holst Kjær, kulturforsker

Mot slutten av 1700-tallet avløste pardansen – en fransk oppfinnelse – den tradisjonelle kjededansen. I kjededansen danset de forlovete av og til med hverandre, men også med andre. Menn danset med menn, kvinner med kvinner. Barn og gamle danset også. Men da pardansen ble moderne, ble det for første gang slik at paret ble offentlig synlig i andre situasjoner enn bryllupet. Nå kunne mannen og kvinnen vurderes og evalueres.

Var paret det rette? Kunne man se opp til det? Passet de sammen? Pardansen – og ikke minst benkesliterne – gjorde det legitimt å bedømme parets estetiske, harmoniske og ekstraordinære kvaliteter.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

På kanten av normaliteten

Det er en del av superparets historie å leve på kanten av normaliteten – med kjernefamilien på trygg avstand. Livet bør være en fest. Man kan saktens være et superpar og bli skilt. Skilsmissen sementerer bare det annerledes, ukonvensjonelle og dermed spesielle par. Som superpar kan man fortsatt synke som Titanic. Utroskap er sjelden årsaken til skilsmissen – det er for banalt. Det er også for lite rock’n'roll i treårskriser (parforholdets «trassalder»), overarbeid, kjedsomhet, økonomi, felles huslån, lavmælt diskusjon eller delt omsorg. Nei, når superparet skilles, skyldes det ofte dødsfall!

Vår tids jubelpar skal –som før – først og fremst eksponeres visuelt. De skal være eye candy.

Sarah Holst Kjær, kulturforsker

Vår tids jubelpar skal –som før – først og fremst eksponeres visuelt. De skal være eye candy. Derfor forbinder vi også først og fremst superpar med bilder. Med hollywoodfilm og fotografier med poserende – avslappete eller oppstilte – par, er normalt forutsetningen for at vi – de Andre – kan projisere appetitten vår, vårt begjær og lyst på bildet av det perfekte paret. Superparet skal altså kunne leve opp til forestillingen vår om det ekte paret på toppen av bryllupskaken. Det er oss som opphøyer paret. Det er oss som gråter, når det er slutt.

Kronikkforfatteren har skrevet doktoravhandlingen «Sådan er det at elske. En kulturanalyse af parforhold»