NRK Meny
Kommentar

Sulten på fire nye år

Erna Solberg vil fortsette i regjering. Da må hun overbevise velgerne om at samarbeidet på borgerlig side fungerer, og at skattekuttene faktisk fører til økonomisk vekst.

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H), statsminister Erna Solberg (H) og John-Ragnar Aarset generalsekretær i Høyre, på pressefrokost i forkant av høyres landsmøte.

Det er mange faktorer som taler for at Høyre kan få oppslutning om regjeringsprosjektet i fire nye år, skriver kommentator Magnus Takvam. Her er kommunalminister Jan Tore Sanner, statsminister Erna Solberg og Høyres generalsekretær John-Ragnar Aarset på pressefrokost i forkant av landsmøtet.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Erna Solberg og Høyre er først ut i landsmøtesesongen. Landsmøtene i et valgår følges med større interesse enn ellers. Det gjelder også for statsministerpartiet. Både Høyre og statsministeren er sultne på fire nye år. Her er momenter som kan tale for at de faktisk kan greie det, og momenter som taler for det motsatte.

Erna Solberg og mannskapet

Statsministeren er Høyres sterkeste kort, også i kampen for en fortsatt borgerlig regjering. Hun er en dyktig politisk leder, og alle ser at hun kan sitt fag. Hun er en sjef av Gro-typen: Slitesterk, og står for en støyt.

I en kritisk gjennomgang av Ernas «omstillingsprosjekt» i Klassekampen denne uken strør typisk for hennes politiske motstandere også ur-SV'eren Ottar Brox om seg med superlativer om statsministeren : «Jeg har stor respekt for Erna» og kaller henne både blid og trivelig. Han tar politikken – det nytter ikke å angripe personen. Denne tillitskapitalen er bygd opp i årene etter Høyres krisevalg i 2005, med langsiktig oppbygging og profesjonalisering av organisasjonen, forsiktig sentrumsorientering av politikken, klargjøring av forholdet til Frp, og representasjon fra samtlige fylker i stortingsvalget.

Statsministeren er Høyres sterkeste kort.

God bredde i laget

Høyre har de siste årene vært flinkere enn hovedkonkurrenten Arbeiderpartiet til å få fram politiske talenter, og gi dem ansvar. For all del, også Ap har greid å få fram en ny generasjon, med Hadia Tajik og Marianne Marthinsen som gode eksempler. Men yngre høyreprofiler som Torbjørn Røe Isaksen, Tina Bru, Henrik Asheim og Nikolai Astrup, samt mellomgenerasjonen med Bent Høie, Jan Tore Sanner, Børge Brende og Ine Eriksen Søreide, gir partiet flere sterke kort å spille på enn Arbeiderpartiet, som må lene seg på en mindre gruppe i toppledelsen.

Inntrykket er også at partiet gir noe mer spillerom for åpen politisk strid om viktige veivalg, og framstår som mindre sentralstyrt enn partikoalisjonen Arbeiderpartiet.

Arbeidsledighet: Krisen over?

Oljeprisfallet i 2014 og økende ledighet så ut til å bryte ned kraften i Ernas prosjekt. Arbeiderpartiet, med høy tillit i kampen mot ledighet, fikk gode argumenter. Tiltakspakkene på Sør- og Vestlandet var for svak medisin: For lite og for sent. Så bremset fallet opp, oljeprisene har stabilisert seg på et nivå over 50 dollar, og det kommer forsiktige meldinger om en viss sysselsettingsvekst.

Det er riktignok mange bekymringsfulle trekk: For svak privat jobbvekst. Andelen sysselsatte av en voksende befolkning har gått ned, særlig for gruppen yngre menn, typisk med innvandrerbakgrunn og lav utdannelse. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er store utfordringer.

Det er også slik at den jobbveksten som har skjedd, bare i en viss grad er Erna Solbergs fortjeneste. Den er like mye et resultat av fallende kronekurs og dermed også vekst i eksportnæringer, samt mange nye arbeidsplasser i et opphetet boligmarked.

Poenget er at sysselsettingen langt fra er løst, men arbeidsløsheten er i øyeblikket ikke så krisepreget at den alene fører til regjeringens fall.

Høyre har de siste årene vært flinkere enn hovedkonkurrenten Arbeiderpartiet til å få fram politiske talenter.

Problemene: Samarbeidet

Det som drar Høyres muligheter den andre veien, er det kompliserte samlivet. Tross Ernas maskinvilje og evner, tross Høyre-lagets kompetanse og bredde, har de ikke fikset det borgerlige samarbeidet.

Det som en gang var en visjon om et langvarig fasttømret «borgerlig» firepartiprosjekt er redusert til en mulig ny mindretalls- Høyre/Frp-regjering med en høyst uklar avtale og styringsgrunnlag i Stortinget.

Erna Solberg trøster seg med at de to sentrumspartiene tross alt peker på Høyre og Erna selv som den foretrukne samarbeidspartner. Hun har også fått med seg de fire partiene i kompromisser som peker framover. Kommunereform og Nasjonal Transportplan er de siste eksemplene. Dette hindrer ikke at Erna Solbergs og Høyres største hodepine er bildet av en koalisjon i strid med seg selv.

Høyres svar på det problematiske samarbeidstemaet har vært å ikke velge mellom Frp på ytterfløyen og sentrum. Men de siste årenes regjeringsprosjekt har vist at denne modellen er under sterkt press, og med jevne mellomrom har vært på kanten av sammenbrudd.

Høyres strateger liker svært dårlig at mediene er så interessert i temaet «borgerlig kaos» som jo står i veien for partiets politiske budskap. De håper at det uavklarte regjeringsprosjektet for Arbeiderpartiet, som har et sterkt Senterparti som den eneste sikre partner, nøytraliserer temaet for velgerne. «Det er rot på borgerlig side, men det er det jammen på venstresiden også,» er mantraet.

Den viktigste forskjellen slik jeg ser det, er at konflikten på høyresiden side har større styringskonsekvenser. Deler av sentrum truer i en gitt situasjon med å felle regjeringen og støtte Arbeiderpartiet. På Arbeiderpartiets side er problemet hvilke politiske innrømmelser Jonas Gahr Støre må gi dersom hans regjering skulle bli avhengig av partier som Rødt og Miljøpartiet de Grønne.

Tross Ernas maskinvilje og evner, tross Høyre-lagets kompetanse og bredde, har de ikke fikset det borgerlige samarbeidet.

Pengebruken

Ikke bare samarbeidet, men også innholdet i politikken utfordrer Høyre. Det tradisjonelt ansvarlige konservative partiet er blitt beskyldt for å ha kastet alle hemninger over bord og miste styringen på bruken av oljepenger. Advarselen fra sentralbanksjef Øystein Olsen var klar i årstalen 16 februar. Nå kan ikke veksten i oljepengebruken fortsette.

Erna Solberg svarer på utfordringen i et intervju i det konservative tidsskriftet Minerva (nr. 1 2017, ikke på nett). Hun sier det gamle prinsippet for Høyre om at statens utgifter ikke skulle vokse sterkere enn verdiskapningen (BNP) gjaldt i den perioden da vi ikke hadde oljeinntekter og et stort oljefond. Og på lengre sikt, sier Solberg, bør dette fremdeles være en rettesnor.

Men i den perioden vi er inne i nå, en overgangsperiode der vi skal omstille økonomien samtidig som vi skal fase inn oljeinntektene, mener hun det er riktig å bruke mer enn denne «økonomiske grunnloven» tilsier: «Jeg synes en del av den kritikken er litt sånn Milton Friedman-liberalisme uten å tenke at vi er en oljenasjon, vi har oljepenger, og vi skal skape det nye vekstgrunnlaget for fremtiden».

Erna Solbergs og Høyres største hodepine er bildet av en koalisjon i strid med seg selv.

Så vil Høyres kritikere spørre seg hvor lang denne overgangsperioden er, og om alle de store offentlige utgiftene til milliardprosjekter i samferdselssektoren og forsvaret, til økte pensjoner og eldreomsorg gjør det mulig å vende tilbake til den økonomiske kjøreregelen uten store velferdskutt eller skatteøkninger.

Det politisk farlige for Erna Solberg er dersom Arbeiderpartiet og andre kritikere klarer å overbevise velgerne om at det – i motsetning til det Erna Solberg sier – er snakk om å bruke for mye penger feil: At det en blåblå regjering gjennomfører ikke er en pengebruk som fører til vekst i sysselsettingen, men snarere en uproduktiv skattelette til de rikeste som øker ulikhetene og hindrer inkludering av dem som er utenfor arbeidsliv og utdanning i dag.

Hvem som vinner den debatten og dermed høstens valg, er helt åpent.