Hopp til innhold
Kronikk

Sugar Daddy

Tidenes sukkerfest er det siste Norge trenger nå.

Gunhild Stordalen ingress

Det må være lett å velge rett, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Henrik Montgomery/TT / NTB

– Sukker er gift, sa Gro Harlem Brundtland for 30 år siden.

Siden den gangen har dokumentasjonen på sukkerets iboende faenskap, nedbrytende evne på kropp og sjel, samt nærmest landeplagende egenskaper blitt dokumentert grundigere enn Instagram-vennlige Lofoten-turer.

Det finnes anerkjent forskning i de ledende vitenskapelige tidsskriftene om at jeg, naboen din og søskenbarnet ditt bør spise mindre sukker. Ikke mer.

En klatt her, og en klatt der er ikke politikk. En klatt er en klatt.

Norge troner på fedmetoppen. I Vest-Europa er det bare britene, irene og spanjolene som er rausere rundt midjen enn våre landsmenn, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon.

Fedme er den strakeste veien mot hjerte- og karsykdommer, demens og kreft, samtidig som vi ødelegger planeten på veien.

Gro Harlem Brundtland sa også at «alt henger sammen med alt». Hun er klok. Alle helse- og miljøskadelige varer må bli dyrere, mens frukt, grønt, fisk og alt det andre du vet er godt for deg må bli billigere.

Vi må ha samarbeid på tvers av departementene, fra nasjonale kostholdsråd til offentlige innkjøp, incentivordninger, skatter- og avgifter, og landbrukssubsidier. Lefler man med enkeltkomponentene, så rakner helheten.

En klatt her, og en klatt der er ikke politikk. En klatt er en klatt.

Det er som å bo i bakvendtland med fuglekasse og Joker Nord når Norge nå i en stille sommermåned skrotet særavgiften på alkoholfrie drikkevarer. I tillegg kommer den tidligere avkappede sukkeravgiften.

Skal man bygge ned klasseskillene i Norge, så handler de også om mat.

En rask opptelling viser at rundt 40 land har innført skatt- og avgifter på sukker. Tommel opp fra samtlige land er erfaringene. Ingen gjør som Norge.

Det haglet inn meldinger fra lege- og bransjekollegaer i inn- og utland da resultatene fra politikernes revideringer kom sivende ut fra Stortinget.

Bakgrunnen for engasjementet er FNs trommevirvel mot sitt stormøte i høst om hvordan man kan fikse verdens matsystemer for å nå bærekraftsmålene og Parisavtalen. Forskningen viser at dette ikke er mulig uten at vi også endrer forbruksmønstrene våre.

«WTF ... Hva er det dere holder på med. Norge, av alle ... ?», sto det i noen av meldingene som haglet inn.

Jeg var svar skyldig. Forsøkte å forklare grensehandelens betydning for Norge, hvordan politikerne står overfor vanskelige dilemmaer etter pandemien. Men jeg ga raskt opp.

Helhetstenkningen mangler. Økt moms og skatteinntekter fra sukkerpushing vil gradvis avleire seg i økte utgifter på helseminister Bent Høies budsjetter.

Skal man bygge ned klasseskillene i Norge, så handler de også om mat. Det er altfor dyrt å spise riktig, og høyt sukkerinntak og overvekt er mest utbredt blant de med lav utdanning og inntekt.

Sukker er ikke fanden alene. Problemet er at matsystemet i Norge ikke er bra for oss og jorden vi tråkker på. Det står ikke så mye bedre til i resten av verden heller.

Det er faktisk så krise at skadeomfanget av maten vi produserer overstiger verdiskapningen med flere norske oljefond årlig. Den sukkerholdige coka-en og hurtigmat-burgeren koster ikke samfunnet 79 kroner pluss pant. Legg på litt til, takk.

Vi trenger grønnsaks-daddies, fiske-daddies og frukt-daddies.

Det er tonnevis av dokumentasjon på at kombinerte tiltakspakker er det mest effektive. En grønn cocktail av momsfritak, incentiver, skatter og avgifter og endrede landbrukssubsidier som gjør det lett å velge rett er det vi trenger nå.

Du må enkelt kunne velge riktig i butikken. Og du må ha råd til det. Bonden og produsentene må se på bankkontoen at det lønner seg å produsere sunt og bærekraftig, med god dyrevelferd.

Så jeg sluttet å forklare hva vi holder på med. Noe lar seg ikke belyse. Noe er rett og slett feil. Som å inviterer hele Norge til sukkerfest, midt i forberedelsene til verdens første FN-toppmøte om matsystemer.

Vi trenger ikke Sugar Daddies og kjøttdaddies. Vi trenger grønnsaks-daddies, fiske-daddies og frukt-daddies.

Kall dem hva du vil, så lenge de pusher riktig. Og tenker helhetlig, stort, høyt og mer langsiktig enn til nærmeste stortingsvalg.