NHO og Norsk Studentorganisasjon kom tidlig i januar ut med et utspill om å barbere studietilbudene i Norge. De viser til at det finnes over 4150 forskjellige studietilbud på høyskole og universitetsnivå, og mener staten gjennom kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen bør stoppe «den ville veksten» i studieprogram. Dette skal gjøres ved å sette klare rammer på hva de forskjellige institusjonene skal tilby.
Kunnskapsminister Isaksen kontrer med at det bør stilles klare kvalitetskrav, hvor det kan bli aktuelt med politisk grep om kravene ikke nås. Men hvordan måler man kvalitet innen høyere utdannelse?
Studentene er kundene
De mest brukte (men også svært omdiskuterte) kriteriene kan man finne hos de årlige rankinglistene over verdens utdannings institusjoner: Publiseringspoeng, andel forsking, antall siteringer og internasjonale priser, fagfellevurdering, lærertetthet, omdømme, karriere og lønns utvikling, mål om internasjonalisering et cetera. Det er ikke lett hverken å velge de beste kriteriene eller vektlegge disse.
Hvorfor kan man ikke overlate kvalitetsbedømmingen til kundene, nemlig studentene selv? Det er gratis for alle å studere ved offentlige utdanningsinstitusjoner i Norge. Samtidig har man et frafall på over 40 prosent og studentene har vedvarende lav og synkende studieprogresjon. Dette er sløsing av arbeidsressurser for samfunnet, og ikke minst er det sløsing av tid for individet. Ved å innføre en studieavgift får studentene et større ansvar for å ta bedre og mer gjennomtenkte beslutninger om hva og hvor de ønsker å studere. Det vil også gi utdanningsinstitusjonene et større ansvar for å tilby en kvalitet som studentene vurderer om det er verdt å bruke både tid og penger på. Hvordan er undervisningen og oppfølgingen underveis i studiet? Hvilken jobber har de uteksaminerte fått?
«Lik rett til utdanning»
For de av leserne som har fått en «sosialdemokratisk ryggmargsrefleks» mot at man skal ta betaling for utdannelse, så la meg forklare: Lik rett til utdanning er et viktig og tverrpolitisk prinsipp for utdannelse i Norge. Forenklet sier den at bakgrunnen din ikke skal være avgjørende for om du kan få utdanning i Norge. Noen kobler dette direkte til «gratisprinsippet», som sier at all utdannelse skal være gratis. Men det er også mulig å tenke seg at så lenge det høyere prinsippet «lik rett og mulighet» er ivaretatt, kan man da tillate at det koster penger å studere?
Alle studenter betaler i dag sine egne levekostnader under studietiden. Enten det er gjennom lån fra Lånekassen, en deltidsjobb eller oppsparte penger. Dagens lån og stipend fra Lånekassen er hverken nok til å leve av eller innehar en 100 prosent stipendandel. Det har ordningen heller ikke gjort på mangfoldige år, og studenter har alltid hatt andre inntektskilder en Lånekassen. Så det å studere er jo i dag ikke lagt opp til å være gratis. Kan man si at «gratisprinsippet» om man inkluderer levekostnader, i en grunn allerede er brutt?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Store fordeler i samfunnet
Jeg vil påstå at så lenge man har en gratis og god grunnskole over hele landet som gir alle like muligheter til å studere ved et universitet eller høyskole og samtidig en rett til å få utbetalt lån Lånekassen, så er prinsippet «lik rett til utdanning» bevart inkludert med en studieavgift. Lån fra Lånekassen vil da finansiere levekostnader (som i dag) og i tillegg den foreslåtte studieavgiften.
De som tar høyere utdannelse har allerede store fordeler i samfunnet. De har statistisk en høyere lønn, bedre psykisk og fysisk helse, flere jobbmuligheter og er mer lykkelig enn resten av befolkningen.
Det er derfor helt legitimt å kreve at disse ressurssterke personene bør ta et større ansvar for både gode og rasjonelle studievalg, og i tillegg betale en større andel av sin egen utdannelse.
Seks milliarder kroner
En studieavgift kan også potensielt øke utdanningsinstitusjonens budsjetter vesentlig. Dagens cirka 200.000 studenter kan ved en studieavgift på lave 15.000 kroner per semester, bringe seks milliarder friske kroner i året til UH-sektoren. Dette vil øke de totale bevilgingene til sektoren med 20 prosent sammenlignet med 28,7 milliarder kroner som ble bevilget over statsbudsjettet for 2013. Det er også mulig å bruke et høyere beløp, da dagens offentlige utgifter per student er mye høyere enn eksempelet på 15.000 kroner.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skal sette ned et utvalg som skal ha en gjennomgang av hvordan finansieringen av utdanning og forskning kan bidra til økt kvalitet, relevans og profilering. Mandatet til dette utvalget bør være såpass bredt at man seriøst diskuterer om studieavgift kan være en del av løsningen for å forbedre kvaliteten ved høyere utdanning i Norge. Uansett hvor «utskjelt» den er.
