Mange er bekymret for smittevern under årets eksamener. Om litt under to måneder skal studenter ved NTNU avlegge eksamen, med fysisk oppmøte.
Om noen som er smittet skulle møte må mange i karantene. Alle som har en eksamen etter 13. desember risikerer derfor feire julaften alene i Trondheim. Dessuten finnes det elever ved NTNU som er i risikogruppen.
Som student føler jeg meg maktesløs. Jeg har ikke annet valg enn å møte til eksamen, om universitetet arrangerer den.
En utsatt gruppe
Trengselen inn og ut av et eksamenslokale er stor. Eksamen i seg selv er ikke problematisk å gjennomføre med godt smittevern. Reisen til og fra, samt det å komme seg til pulten sin, kan det derimot ikke sies det samme om.
Universitetet kan selvfølgelig oppfordre folk til å gå eller sykle, men på slutten av året er det ingen garanti for at man kan sykle. Mange bor for langt unna til at det er aktuelt å gå.
Studenter er en utsatt gruppe. Veldig få har tilgang til andre transportmidler enn buss på vinterstid. Å be studenter om å ikke ta buss i forkant av eksamen er ikke en løsning på problemet.
Tilbudet om egenmelding ved sykdom er heller ingen god løsning. De som er syke ender da opp med å måtte møte til utsatt eksamen.
Mange studenter har opptil fire eksamener på svært kort tid. De kan derfor ende opp med å måtte utsette fire eksamener. Å bruke sommerferien på å lese er såpass lite fristende at det øker risikoen for at syke studenter møter til eksamen.
Ensomheten
I mars ble studiehverdagen snudd på hodet. Alle sosiale arenaer stengte ned. Studentene var spesielt utsatt i denne situasjonen fordi de fleste av oss bor langt vekk fra familie og nettverk.
Når det sosiale ble revet vekk, var det mange som kjente på ensomhet. Digitale forelesninger bød til tider på utfordringer, men sett i lys av situasjonen hadde vi ikke noe alternativ.
Den eneste muligheten for å gjennomføre eksamen ble selvsagt hjemmeeksamen.
I høst har jeg hatt to digitale fag, og to fag med noe oppmøte på campus. Alle forelesere har lagt til rette for at man skal kunne følge undervisning hjemmefra. Valget om å bli hjemme hvis du skulle ha symptomer blir dermed lett å ta.
Det å kunne møte opp på campus, og snakke med andre, er veldig godt. Det er både sosialt og viktig for læring. Jeg ser tilbake på studietiden før korona med stort savn. Til tross for dette synes jeg at opplegget på min studieretning er bra.
Hardt slag for psyken
Min største bekymring i år, som i fjor, er eksamen. I år bekymrer jeg meg for å feire jul alene, eller om jeg må bruker sommerferien på å lese fordi jeg ble forkjølet. I fjor bekymret jeg meg for karakterer.
Etter en eksamensperiode blir jeg, og veldig mange andre, psykisk utslitt. Eksamensstresset tar på. Om jeg skulle ende med å feire jul alene i Trondheim, etter en slik periode, blir det et hardt slag for psyken.
Når juleferien kommer, drar hele nettverket mitt i Trondheim hjem. Skulle jeg sitte i karantene, har jeg ingen til å handle for meg. Ingen som kan hjelpe meg. Jeg tviler på at jeg er den eneste studenten som har slike bekymringer nå.
Det jeg frykter mer enn å tilbringe jula i karantene, er risikoen for å smitte andre. Jeg, som veldig mange andre, har familiemedlemmer i risikogruppen.
Risikoen for å ta med seg smitte hjem er skremmende. Sannsynligheten for at det skal skje er liten, men konsekvensene er så høye at jeg ikke klarer å legge bekymringene vekk.
Uaktuelt med smitterisiko
Ledelsen ved NTNU og andre universiteter og høyskoler burde vurdere det som uaktuelt å utsette studentene sine for smitterisiko.
Med mindre de kan garantere at risikoen for smittespredning er null, bør eksamen avvikles som hjemmeeksamen.
Denne garantien må selvfølgelig også gjelde reisen til og fra lokasjonen. Alt annet vil være en grov ansvarsfraskrivelse.
Om de derimot ikke kan komme med en slik garanti, er det eneste alternativet hjemmeeksamen. Studenter burde få slippe å være redde for en jul i karantene, på toppen av eksamensstresset.
